Denne teksten er dedisert til min gode venn….

I ti år hadde han ventet på henne. Levd på en setning og et løfte som han trodde ville forandre livet hans.  I ti lange år med håp og drømmer. I drømmer der hun var den eneste ene. Som en frisk middelhavsluft som penger ikke kunne kjøpe, eller krefter ikke kunne bringe. Vinden var der – som henne. Men han kunne hverken ta på henne, eller provosere fram et nærvær som han så inderlig ønsket. Fjernt, men nært. Kaldt, men likevel varmt.

Der satt han. Det en gang så mørkeblonde håret hadde gradvis blitt hvitere enn nyfødte snøkrystaller. De blå øynene levde uten å leve sitt liv som det ble gitt. De så ut på en verden som hadde blitt ødelagt av dets krasse ugyldighet. Som forfalte med hvert et løvblad som fant sin grav ved varme røtter for å søke ly. Men gnisten.. Den var fortsatt der. Det var gnisten som holdt månen på nært holdt. Som sendte ut livstegn til øde landskap. Fargen fikk det bleke ansiktet til å lyse opp som en glorie med verdensdekning uten hjelp fra den allmektige Sola.

Han hadde aldri elsket slik et menneske med følelser skulle elske. Han hadde kun eksistert for rutiner som fikk livet hans til å bli uutholdelig. Kona hadde vært ved hans side som en silhuett uten mening. Skyggen hennes fikk ham til å minnes at dette livet var livsviktig. Så viktig at dets frukter skulle nytes under solnedganger og champagnerus. Og han angret. Han angret på at han ikke hadde innsett det første gang han hadde plantet frø i henne. Første gang han lagde liv uten  å selv leve. Han mintes de harde smertefullene støtene som han den gang trodde skyldtes roseblomstene i hagen som han ikke hadde hatt tid til å vanne. Roseblomstene som skrek etter vann, mens han galant hadde gått forbi uten å ense deres rop etter næring og oppmerksomhet. Han savnet den knallrøde kjærligheten som lå under hans slitne føtter, og som ble svakere for hver dag som gikk. Den knallrøde kjærligheten som ikke kunne nå opp til himmelen av uante grunner.

Han så opp.

Ut av intet kom hun. De lange slanke, men fyldige bena tråkket varsomt på bladene som omga stilhetthælene. Luften dyttet henne svakt i ryggen, mens hun kjente at barrieren fortsatt var der. En høy , tykk mur som omfavnet tårene hennes for hvert skritt hun tok. Årene hadde gått. Og det hadde hun også. Hun var verdens navle blant palmetrær og myggstikk. Middelhavspiken uten et navn. Middelhavspiken som levde under et følesesmessig regime som hun ikke kunne gjøre noe med. Hun var blitt tatt for å være indian summers in the middle of the winters. Med det knallsvarte håret og de dype brune øynene var hun mystikkens mystikk som bølget seg fram til intet. En gåte uten fasit. En vits blant mange vitser. Hun kneppet igjen jakken og lukket igjen øynene.

Hun var ikke så sikker på om hun kom til å kjenne ham igjen. Hun husket  den varme stemmen som stakk sin tunge pust på søken etter et fast holdested. Et mykt kratt som kunne skape liv i det mørke. Gnisten i øynene var noe hun hadde hatt i netthinnen siden han fast, men usikkert hadde sett henne i øynene og avtalt et møte ti år fram i tid. Først trodde hun at han spøkte, men gnisten. Gnisten beviste at det fantes alvor i makt. Glorien rundt ansiktet hadde holdt liv i det han engang ville skape. Et prosjekt som han ikke kunne gi slipp på. Hun hadde slitt etter år med innvendig krig og følelsesmessige selvmord.  Det gikk opp et lys for henne den dagen hun så blodet rant i striper , mens det sakte men sikkert forsvant ned i sluken som om ingenting hadde skjedd. Hun hadde skjønt ham. For første gang. Og det var noe ved henne som lengtet etter å føle den tunge pusten igjen.

Han kunne se henne klart nå. Han foldet hendene og priset Hans Herre som han ikke hadde trodd på inntil han fikk se  henne igjen. Ti år etter. For med en slik perfekt skapning, fantes en perfekt skaper.  En skaper som var villig til å ofre disse minuttene til fordel for dem, sette verden på vent  , og skape øyeblikk som skulle vare for evig. Hun hadde lukket igjen øynene, mens bønnen ble løftet opp til den syvende himmel av krefter som han aldri hadde følt før. De sorte vippene lagde små skygger under øynene hennes samtidig som de malte seg fram i gresset. Han ville gråte, men han kunne ikke. Tårene satt fast i følelsene. Følelsene satt fast i tårene. Idet hun åpnet øynene møttes blikket deres.  Himmelen ble klarere – skyene separerte seg og befølte fram en sti som var ment for ham og henne. Knoppene som hadde søkt ly under grønt gress tittet opp , gjespet seg fram og strakte sine armer så lange som de var. Friskheten strøk henne i håret og minnet henne på at den tunge pusten kunne gjenoppleves. Gnisten i øynene eksploderte rundt ham og lagde gulltråder som rammet inn det runde ansiktet hennes. Hun var middelhavspiken. Hun var håpet. Det var det som var hans prosjekt. Hun satte seg ned, åpnet forsiktig munnen og sa ; Jeg lovte at jeg skulle komme om ti år, men sannheten er at jeg alltid har vært der. Rundt deg. Under deg. Inni deg. Du er klar. Klar til å holde meg i hånden.

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hei.

Maroc søker jobb.

Takk.

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som dere alle vet der ute, så har jeg kommet i en gifteklar alder. Det er nå jeg har mest verdi på ekteskapsmarkedet, og jeg kan love dere at markedsprisen på meg nå er mer enn 1000 feite kameler. Spesielt med tanke på et slikt ytre som jeg er besitter av.
Når en muslimsk jente kommer i en slik alder, er det vanlig at hun får mange friere på dør. Det som er så morsomt når man kommer i en slik fase, er omfanget av såkalte gifteklare menn, og de flotte forskjellene på disse. Jeg har mang en gang fått bakoversveis av hva som egentlig finnes der ute ;  Store menn, små menn, tjukke menn, tynne menn, menn uten tenner, menn med tenner, menn uten armer, menn uten ben, menn med gulltenner og menn uten venner. Jeg har nå, med PappaMarocs godkjennelse, endelig utarbeidet en kandidatliste som skal hjelpe meg å se ting i et videre perspektiv.. Og jeg kan gledelig konkludere med at det ser veldig lyst ut for Maroc.  For der ute finnes det en kjekk mann som gjerne vil ha Maroc for hennes kokke-egenskaper, og evnen til å holde kjeft når krangelen er på det høyeste. En flott kvinne hvis ære ligger godt plantet i hendene som skal bake og kokkelere, fikse og ordne. En kvinne som kommer til å miste sine ord når ManneMaroc står med et balltre klar til å slå både skjønnhet og verdighet fra hennes ferske kropp. Det meste er nå sagt. Jeg håper dere kan komme med innspill og kanskje være så snille og gi meg litt råd. Fremtiden ligger i mine hender, men i mine hender ligger også dere.

Her er den flotte listen.

KANDIDAT NUMMER 1 ; Ahmed Allousch

Ahmed Allousch er en mann for seg selv. Første gang jeg møtte han var utenfor souken der jeg var i gang med å kjøpe en halalslakta kylling fra onkel som i ført i år hadde drevet sitt eget slakteri. Det første jeg la merke til var den veltrente armen som stakk ut fra den slitte singlet`n han sikkert hadde fått fra en slektning i Europa. For om ryktene var sanne var barna hans velstående individer i “Ville Vesten”. Han hadde sørget for at barna giftet seg godt, slik at de kunne få det livet han aldri fikk. I en ung alder mistet han venstrearmen i en strid med naboen. Ahmed Allousch hadde på den tiden den største eselfarmen i hele bygda, og var kjent for å ha de mest sterkeste eslene en eseleier kan tenke seg. Og slike esler var ettertraktet om man hadde en bondevirksomhet – noe de fleste hadde. Det ga dem mat på bordet, og gjerne noen slanter til å kjøpe det som trengtes for å holde gården og familien oppe. En vakker solskinnsdag la Ahmed Allousch merke til at ti av hans eseldyr var borte vekk. Etter mye fortvilelse og leting, fant han ut at naboen Malik Kaddour hadde sneket seg inn i farmen og tatt seg til rette. Ahmed Allousch tok med seg hele slekten og lovte at Malik Kaddour skulle angre på den dagen han ble født. For å gjøre en lang historie kort ; Malik og Ahmed hadde en konstruktiv debatt før Malik endelig bestemte seg for å verne om sin ære som husbonde. Med en hammer hugget han av Ahmed Allousch`s arm og slo til ansiktet så hardt at tennene ble begravd i sanden under ham. Og fra den dag av har Ahmed Allousch brukt armen til å bevise for omverdenen at han kun trenger èn for å fungere.
Han har blant annet brukt den flittig brukt til å banke opp sine mange ekskoner når han ikke fikk det som han ville. Det ryktes også at han har den største manndommen en bonde kan ha. Og det i seg selv burde være grunn nok for Maroc å takke ja til denne flotte sterke mannen, som vet hva han vil ha i livet? Slike kvaliteter er det sjelden man finner. En fersk ørkenblomst som meg, som kan være ved Ahmed Allousch`s side og føle meg beskyttet til enhver tid, mens jeg med min englehvite kjole rir på hans esler dagen lang og prøver å finne meningen med livet. Dette er en mann med årelang livserfaring, som kan være meg til nytte. Eller?

KANDIDAT NUMMER 2 ; ALI MAMBA

Ali Mamba er kanskje den mest fargerike mannen på min kandidatliste. Med sin flotte brunfarge spriter han opp en ellers så hvit og kjedelig verden. En mann som faktisk kan være i stand til å ta meg med en grønn storm, som ingen andre har gjort før. Det at han har tre koner fra før, gjør det bare mer spennende for meg. Jeg har alltid hatt lyst til å dele en mann med så mange kvinner,  og for første gang i mitt liv kan endelig mitt ønske gå i oppfyllelse. Det ryktes at Ali Mamba kun har ett soverom, og at naboene kan høre fnising til langt ut på natt. Dette er vel en jentes drøm? Vi vet dog ikke om fnisingen er et resultat av at han er en seksuell og attraktiv mann, eller de store hasjisj-lagrene hans som han selv og konene er flinke til å tømme på under en måned.
Ali Mambas historie er kort.  Med en sliten  lastebil kom han til Marokko fra Nigeria, med den hensikt å få seg over det store hav  og videre over til Europa. Planene hans tok en annen vending da han kom i kontakt med den store hasjbaronen Omar Zitoun som bestemte seg for å ta Ali med inn i varmen og gjøre han til sin løpegutt. Etter flere år ble Ali Mamba lei,  drepte hasjbaronen og tok over virksomheten , ble rik over dagen, lever det flotte liv i store palasser, og er så glad som bare en negermann kan være.  Ali Mamba så meg da jeg red på en kamel i Marrakesch. Han ble blendet av min skjønnhet og tilbudte faren min 999 kameler, et par sauer, og noen arabiske hester. Med på kjøpet kunne han få et stort jorde med grønne friske planter som kunne være med på å gjøre PappaMaroc til en permanent uføretrygdet svindlermann over dagen. Maroc er fortsatt usikker. Penger? Luksus? Eller en eseleier? Gjøre PappaMaroc glad?

KANDIDAT NUMMER 3 ; Abdullah Abbas

Abdullah Abbas er en rolig mann, som liker å gå turer i skog og mark. Han er høyt utdannet og bruker tiden sin på store prosjekter som han ikke liker å snakke med offentligheten om. Han elsker hjemmekos, og lager gjerne mat når han ikke sitter og lager skisser mens han kontakter partnere i utlandet. Hva slags prosjekter det er snakk om, har han aldri fortalt meg. Det er dette jeg liker ved Abdullah Abbas – en så hemmelighetsfull kar, så mystisk, men som likevel har gitt uttrykk for hva han vil her i livet. Han har tidligere fortalt meg om fire muslimske menn som har henvendt seg til ham, som han har klart å veilede på den rette vei. Jeg ville selvfølgelig snakke med disse mennene som har fått livet sitt forandret, men av en eller annen grunn er disse sporløst forsvunnet. Da jeg konfronterte Abdullah Abbas med dette smilte han, så på meg, og sa ; 72 jomfruer ganger fire. Det var så dypt sagt at jeg ikke stilte videre spørsmål. Da innså jeg at jeg er i ferd med å involvere meg med en så ….. ubeskrivelig og romantisk kar med skjegget godt plantet på jorda. Han møtte meg forresten på en messe for muslimer mot terrorisme. For første gang i mitt liv tok jeg på niqaben min som hadde ligget i skapet. Han tilbød PappaMaroc to granater og en AG-3. Av plastikk, antar jeg. Fint  å se at han ikke er materiell i det hele tatt.

KANDIDAT NUMMER 4 ; Maroukha Boutaleb

Maroukha Boutaleb er 1,50 cm lav og bruker tiden på å sjekke blondiner på forskjellige kjøpesentre i Europa. Han lover dem gull og grønne skoger og tar dem med hjem for litt hygge. Etter hyggen blir det ikke så hyggelig lenger, kaster dem ut av vinduet og tar seg en sigg. Da han fortalte meg dette ble jeg glad. Av alle ørkenblomster så han MEG. Istedenfor å bli kastet ut av vinduet kommer jeg til å bli satt pris på for den Maroc jeg er. Istedenfor å bli kastet ut av vinduet kommer jeg til å bli lenket til kjøkkenet. Jeg er en kvinne som liker å bli satt pris på, og det beviser han ved å si at jeg er mye mer verdt enn alle de blondinene han sjekker opp. Med han kommer jeg til å bli en lykkelig kvinne som kan vise at jeg kan lage mat til og med i søvne.
På fritiden liker han å drikke te på discotek. Han er en flink danser som låser søstrene inne hver dag etter at de har kommet hjem fra skolen. Guttevenner har de ikke, da han er redd for at de skal bli utnyttet. Respekt har han nok av. Maroc ble smigret av denne karen som viser at han kan kontrollere familiemedlemmers liv ved å skåne dem for verden utenfor. Og det samme kommer han til å gjøre med meg. Hva annet kan en jente ønske seg? Jeg liker å føle meg som en kvinne som blir beskyttet. Han har store ører – noe som viser at han er en veldig god lytter. Noe som jeg mener gjør han klokere på mange måter. Det vises også på hans handlinger. Denne mannen tilbød hverken kameler eller hasjplanter, men mente at PappaMaroc måtte ta til takke med den visdommen han har mellom øra. Og det er egentlig nok for meg.

Jeg har flere kandidater på lager, men tok med de viktigste. Resten av listen kommer når jeg har fått roet tankene litt. Som dere ser blir dette et vanskelig valg med mange forskjellige og gode kandidater som en ørkenblomst bare kan drømme om.

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter å ha slettet innlegg, redigert innlegg, begynt på nye innlegg, slettet innlegg igjen, må jeg nesten vende meg til publikum. Jeg har lenge satt skrivingen min på pause, og jeg trenger virkelig et dytt til å komme tilbake på min klassiske bane. Jeg er litt tom, egentlig. Ordene er der, men jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne eller slutte..

Kanskje jeg trenger en utfordring, eller flere? Derfor vil jeg be publikummet mitt om å gi meg noen stikkord som jeg kan leke med, eller temaer innen den flerkulturelle verden som dere vil jeg skal ta opp? Humoristisk ? Alvorlig?

Maroc needs help!

Please?

Vurdert til: av 69 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg gikk, bare for å gå.. Djellaben slepte meg gjennom det tørre landskapet. Jeg feide sand, tårer og småsteiner, mens jeg spiste på det ferske appelsinskallet jeg hadde tatt fra nabobordet fra stamkafèen til meg og Aicha. Jeg var en feier. Eieren hadde gitt meg et lurt blikk da han så hvordan jeg delte appelsinen i to. Saftene rant fra hendene mine og dryppet ned på de vakre mønstrete flisene “`Âmmi(onkel) Abdellah”, kafèeiren, hadde jobbet hardt for å skaffe. Det etterlot en herlig appelsinduft som klisset seg til de nakne føttene mine.

Natten slikket meg varsomt i nakken, og en kjølig bris fikk meg til å stramme hijaben rundt halsen. Månen var over meg som en livvakt uten krefter til å egentlig beskytte meg. Jeg satte meg ned på sanden og så opp på stjernene som virket som små lamper. Det var altså disse stjerne som ble omtalt i gammel og moderne poesi. Det var altså disse stjernene som var gjemt inni oss uten å egentlig være der. Stjernene som fungerte som håp og små lysende veivisere som gikk seg ville i sine egne spor. Aicha hadde fortalt meg at det var disse små lampene, Guds solstråler, som hadde veiledet de tre vise menn til Jesusbarnet. Det var ikke noe vi trodde på, presiserte hun, men hun likte tanken på at Allah lot dem henge over oss når natten var på sitt mørkeste, og når triste og skjøre sjeler ikke visste annet å gjøre enn sitte på sanddyner og se opp mot himmelen i håp om å få et glimt av den evigvarende Herre. Den som ikke har blitt født, som ei heller føder. Triste og skjøre sjeler. Jeg visste det var meg hun snakket om. Jeg likte å kalle meg lille-Aicha.. Jeg kunne se meg selv i pupillene når hun så på meg. De varme, mørke øynene som smilte uten at hun trengte å bevege på smilebåndet. Rynkene som rammet inn ansiktet var en ekte historie i seg selv. Jeg la meg ned. Gravde meg selv i sanden. Jeg kunne skimte slangespor, men jeg brydde meg ikke. Måtte Allahs barmhjertighet klistre seg fast i ansiktet ditt, hadde Aicha ropt etter meg. Nå innså jeg at bønnene hennes nådde opp til himmelen og lekte mellom stjernene.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå der, men det hadde ingenting å si. Mennesker som meg hadde ikke noen samfunnsnyttig egenskap. Marokko hadde klart seg uten meg, men jeg vet ikke om jeg hadde klart meg uten Marokko. Solen hadde såvidt begynt å titte fram. Nattens kulde hadde grepet fatt i meg uten at jeg merket det. Jeg kunne svakt høre Moeddinen som ropte til bønn fra Allahs moskee. Fra høye minareter kalte de til bønn med vakre stemmer som ingen kunne klare å unngå. “Hayya Âla salah”. Skyndt dere til bønnen. “Haya Âla Lfalah”. Skynd dere til framgang! “Assalato Khayronn min al-nawm”..Bønn er bedre enn søvn. Jeg tok opp pekefingeren mens jeg ropte Trosbekjennelsen. Jeg bevitnet at det ikke finnes noen Guddom utenom Allah, og at profeten Mohammed (fred være med ham) var Hans sendebud! Jeg ropte så høyt at jeg følte sanden under meg ristet.

Jeg begynte å gå. Jeg elsket å gå. Men gjennom årene hadde bena blitt tyngre å bære. Like tungt som det var å bære på et hjerte som tikket som en detonert bombe. Jeg var redd for å falle, redd for å tråkke på feil spor. Kanskje det hadde hjulpet med et par nye sko. Kanskje ikke.
Jeg erindrer barndommens viltre tider da jeg og mine søsken alltid fant på sprell for å terge de voksne. En gang hadde jeg drept kaninen som tante Loubna hadde planer om å servere til Âmmi Houssain som hadde kommet hjem fra en lang reise i utlandet. Jeg husker fortsatt hvordan jeg tok opp det jeg på den tiden trodde var den største steinen i landsbyen. Med all min kraft slapp jeg steinen på kaninens hode. Jeg så hvordan blodet fosset ut av øynene, og tenkte at det kanskje ville være meg en dag. Kaninen rykket litt på seg, bevegde bena i håp om å stå opp igjen. Nå tok jeg opp en pinne. En pinne som var like tykk som det lysebrune låret mitt.
Jeg slo til jeg mistet kreftene i hendene, og til pusten min ikke kunne nås med en stoppeklokke. Plutselig hører jeg at noen skriker. Tante Loubna hadde fått øye på meg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg bare stod der. Lamslått, med full viten om hva som ventet meg. Tante Loubna var Tangerlandsbygdas søteste.
Hun var av den typen kvinnfolk som hadde alt. Kjekk mann med jobb, husmorsegenskaper som fikk de andre landsbykvinnene til å ville lære kokkekunster som enda ikke hadde oppstått,  et perfekt symmetrisk ansikt, silkemyk hvit hud som blendet hver en mann som så på henne, store svarte øyne som nesten så skremmende ut.Det var en fryd å se på henne. Mens hun gikk mot meg strevde hun med å ta av den ene sandalen hennes fra de små bena. Jeg la merke til at hun hadde lakkert neglene. Du fortjener bedre, husker jeg at jeg tenkte.
Sandalene som Âmmi Houssain hadde kjøpt fra utlandet var av fineste kvalitet, hadde jeg hørt. Slitesterke og gode. Før jeg visste ordet av det hadde jeg sandalstempel på rumpa mi. Hun slo så hardt at jeg gispet etter luft mens varmen klemte til. “Se hva du gjorde nå, din lille shaitan! Hva skal jeg si til din onkel nå , så sulten som han er etter å ha spist jødemat i flere måneder!!” Jeg begynte å le. For selv om jeg ikke forstod det stygge språket han hadde dratt med seg fra europa, så var jeg så smart at jeg visste at man snakket til kvinner med en fløyelsmyk stemme når kjærligheten var på sitt beste og hormonene steg opp som små gullkorn. Akkurat slik Âmmi Houssain hadde gjort i telefonen, mens han hadde den ene hånda si innenfor buksen. “Jødemat du liksom! Kun Allah vet hva mannen din driver med i Jødelandet!”. Denne gangen svei det i ansiktet. Og jeg lærte meg å holde kjeft når det sømmet seg. Slik som nå. Onkel fikk kyllinger til middag den dagen, og jeg stod og så på som en engel sendt ifra den syvende himmel. Han glefset i seg maten som om han han ikke hadde spist på flere år. Etter all den julingen jeg hadde fått orket jeg ikke å snike meg inn på rommet hans for å høre hvilket språk han snakket, hvordan han snakket det, eller hvor hendene hans var på vei til. Men akkurat nå. Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg hadde sandalene til tante Loubna, men jeg bet sammen tennene i håp om at smerten snart ville forsvinne.

KAHBA! Ropte de etter meg. Jeg lot som om jeg ikke hørte. Marlboromennene så på meg. Jeg så tilbake, mens jeg så til at djellaben ikke satt klistret til kroppen. Jævla Marlboromenn. Menn som flere ganger hadde prøvd å finne lykken i Spania med en liten trebåt. Det nærmeste Europa de kom var kystpolitet som hadde trappet opp sikkerheten rundt området. Det gikk rykter om at Spania hadde blitt verre enn Marokko. De som ved flaks hadde klart å komme seg over, levde som hunder i gatene. Mødre klagde på at de til og med måtte sende klær til dem slik at de skulle ha noe å ha på seg. De heldigste hadde slektninger som kunne gi dem litt brød og vann til å overleve til neste måned. Mulighetens verdensdel hadde kun blitt en illusjon for noen. Flere hadde vendt tilbake til livet de rømte fra. Til et liv der de iallefall kunne få noen slanter for foreldrenes avlinger, dyrke noen grønnsaker som kunne gi dem litt kjøtt på bordet, eller gått tilbake til livet som fiskeselgere. Noen av Marlboromennene hadde til og med meldt seg inn på skole, men utdanning hadde ikke så mye å si  – ikke om du virkelig stakk deg ut som en mønsterelev med toppkarakter , eller hadde kontakter som kunne gi deg en god praksisplass. Korrupsjonen var Marokkos verste fiende, men den levde likevel som vår beste venn. Âmmi Houssain fortalte oss flere historier om politimenn som hadde “oversett” ugjerningene hans ved at han hilste på dem med høyre hånd. I høyrehånda hadde han lagt igjen en femti eller hundre dirham som politimennene diskret hadde puttet i lommene deres. Nå hadde de kanskje anledning til å kjøpe sko til en sønn eller datter. Eller bruke litt ekstra varmt vann når de dusjet. Og hadde vi ikke også hørt om den store hasjvirksomheten som kjøpte seg fri med mange millioner dirham. Det var en ond sirkel som var vanskelig å komme ut av.
Jeg så på Marlboromennen igjen. Kaller dere meg kahba? Imotsetning til dere så har jeg ikke horet meg på andre lenders velferd og kommet tilbake som ydmyke katter uten kompass på leting etter deres eiere. Jeg skammer meg på vegne av Kong Mohammed den sjette! Marlboromennene så ned. Jeg så de tok opp nye sigaretter mens de lo høyt. Og jeg.. Jeg lo av dem.

to be continued.. : )

Vurdert til: av 98 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi sitter i et av Tangers mange fargerike bakgater og drikker myntete mens vi ser på hverandre. Tankene våre lager spor imellom oss, og minner oss på at vi egentlig ikke trenger å snakke for at vi skal forstå sorgene som henger over oss. Jeg sitter og betrakter denne varme sjelen som tok tak i meg da jeg var på vei til souken for å kjøpe en tradisjonell djellaba for å dekke til min slitne kropp. Hun tar tak i armen min og klemmer til. Jeg skvetter for noen minutter, men jeg innser at jeg ikke har noe å være redd for, selv om nyhetene og folkesnakket var preget av en understreking om at man skulle være forsiktig i disse storbyer som luktet svakt av kanel blandet med pamletrærnes mystikk. Hvor mennene hadde et godt øye til kvinner – uansett utseende, uansett hvilken fasong som skjulte seg bak florlette laken og blomstrete hijaber. Sultne manneøyne kunne man ikke unngå. Eierne av disse øynene var mørke menn som hadde blitt brent av solslikk. De stod som regel langs murveggene og røykte fake, billig Marlboro og smilte så bredt at misfargede tenner ble avslørt.

Det var slik dette samfunnet hadde utviklet seg. Alle kjente alle, og ingen kjente noen. Høfligheten og respekten som svevde mellom oss var ikke nok til at øyenkontakt og søte smil i varme netter skulle opphøre. Souken hadde et preg av eksotisme over seg, samtidig som man fikk inntrykk av at det var en by full av skitne mennesker som egentlig ikke visste hva de ville her i livet. Tanger, som en kystby, var til å skryte av. Vestens påvirkning hadde slått leir i de fleste kroker, og man trengte ikke å reise langt for å se korte miniskjørt og frie krøller i sommervarmen. Modernismen hadde slått røtter og de mest praktiserende muslimene viste sin misnøye ved å forbanne vestens påvirkning, og de som var så svake at de omfavnet påvirkningen. Marokkanere som tidligere hadde utvandret til mulighetens lender kom tilbake og ville gjøre suksess i hjembyen. Fine biler, fine klær, lukten av ferske sigarer blandet med marokkansk te. Jeg ble noen gang overveldet av inntrykk som kom til uttrykk bare ved å se på menneskene og deres atferd.
“Sardin, sardin! a zina.. aji tashri sardin”.. Han hadde fått øye på meg. Den gamle fiskeselgeren som jeg hadde sett hver gang jeg satte mine lysebrune føtter på hans innbilte territorium. “Kom og kjøp sardiner, min skjønne. Kom og kjøp.” Jeg var egentlig lei av denne type fisk. Den satte seg fast i halsen hver gang jeg luktet den søte lukten av hav. Paradoksalt nok fikk jeg fengselsfornemmelser, men likevel kunne ikke Marokko unngå å leve av dets eksport. Den ga slitne mennesker mat på bordet. Store og små muslimhender takker Allah for at denne lille fisken som finnes i middelhavet kan gyte hele året. Grillet, sammen med sitron og salt, smaker sardinen best, har jeg hørt.

Midt i et av Tangers bakgater satt vi. Omringet av Nord-Afrikas herlige frukter og grønnsaker. Epler,sitroner,agurker, modne vannmeloner som var på randen til å sprekke, vakre appelsiner som viste fram sin pryd i sola,krydderlukt som snek seg inn under armhulene og pirret fram en varm eim av svette som man kun kunne vaske vekk med “sabon dyal taous”..En naturlig såpe som hvert et marokkansk menneske har i hjemmet sitt. Naturlig friskhet kunne ikke finnes andre plasser enn her. Jeg tok en slurk av mynteteen og følte at djellabaen jeg hadde kjøpt satt strammere rundt livet mer enn jeg hadde håpet. Kroppen min var så sliten at den smeltet sammen med plastikkstolen jeg satt på. Jeg tippet at den var en del år gammel, trolig importert fra Spania  av en eller annen lykkejeger. Jeg pustet dypt inn og kjente at den kjølige middelhavsvinden lekent streifet hårstrå som tittet ut av hijaben.

Hun så på meg. Denne kvinnen. Aicha var hennes navn. Jeg kunne se på måten hun var kledd på at hun ikke var særlig luksuriøs av seg. Hendene hennes tydet på at hun hadde gjort mer enn å bare sitte ved Tangers strender og latt fingrene leke seg gjennom sanden. “Måtte Allahs fred være over oss alle”, utbrøt hun plutselig. Det var det jeg likte med henne. Vi kunne sitte timesvis og betrakte omgivelsene og hverandre, og ut av det blå falt det små betydningsfulle ord som kunne avslutte samtaler som vi ikke engang hadde startet. Aicha var utkant-Tangers “kahba”. Hore-Aicha. Da hun sa det til meg første gangen, følte jeg hun så rett gjennom meg. Stillheten knivstakk meg i brystet, og jeg kunne se tårer av blod trippe i øynene hennes. Aicha var mor til tre barn. Tre barn som hun har måttet gi fra seg på grunn av dårlige kår , og lite livslyst.  Hun har nevnt dem et par ganger.. Det er nok til at jeg kan se at kjærligheten for disse barna fortsatt ligger sterkt begravd under den rynkete huden hennes som strekker segvfor hvert smil hun tar. Det eneste hun håpet var at barna levde. I et slikt samfunn vi hadde blitt puttet i, var det vanskelig å få anerkjennelse for slike usømmelige yrker. Og slike  usømmelige yrker var det vanskelig å komme bortifra om man kun hadde et skjørt og en bluse som sin offisielle eiendom. Og Aicha var en hore. En klok hore som så min tristhet i Tangers fargerike gater. Som så tvers gjennom brystkassen min og tok på mitt myke hjerte som banket kun for å banke.

Jeg elsket Aicha som min egen mor, som jeg egentlig aldri hadde hatt. Jeg hadde levd rundt gater og elver i håp om å få en del av den friskheten som ga liv til trær og ørkenblomster. Som pustet kjærlighet og ydmykhet i røtter med hengende blodårer langs kanten. Jeg pleide å sitte langs sandstrender og telle sandkorn som omsvøpet de trøtte føttene mine som kjente Tanger som sin egen dype lomme med hull i. Jeg kunne kjenne hvor harde føttene mine ble av å gå barbent i den egentlig så friske varmen som bølget gjennom oss. Hvert et arr representerte en erfaring som det var umulig å betale for. Jeg gråt mine tårer i håp om at det ville sige opp som en moden bønn.. For Allah er barmhjertig. Den althørende.. Jeg lurer på om han hører meg nå.

Aicha likte å gå i niqab. De store øynene ble rammet inn av et svart, tynt stoff. Men jeg kunne likevel se henne smile bak sløret. Smile mot meg. Mynteteen min hadde blitt kald, den sterke smaken klorte seg fast til ganen som en gigantpastill av de merkene som varer litt lenger enn vanlig. AV den typen pastill som Aichas faste kunde fra Tyskland hadde kjøpt til henne. Han hadde slengt pakken i fjeset og bedt henne om å ta pastillene. Han hatet myntelukt, hadde han skreket, mens han mumlet noe om at hun skulle slutte å drikke te. Aicha hadde bare ristet på hodet, tatt på seg sløret for ansiktet og slått igjen døren med all den kraften en klok kvinne fra utkant-Tanger kunne ha. Gladelig trippet hun nedover gata som om ingenting hadde skjedd. Alle visste hvem Aicha var, men likevel ville ingen vite hvem hun var. Sjalu kvinneblikk streifet de fagre brystene hennes som hun gjemte bak stoff og slør. Koner som spyttet på henne på gata med en viss anelse om at mennene deres hadde tilbrakt natten med Tangers horedronning. Aicha bare lo. Hun lo som om hun nettopp hadde fått menstruasjon for første gang. Hun lo som om hun eide gatene og Marlboromennene. Hun bare lo. Men bak latteren fantes jeg.

Hun fikk meg til å føle meg 15 år yngre. Som et barn som hadde mistet sin elskede smokk og som var på leting etter en hånd å holde i. Jeg ga faen i at hun levde av å gi nytelse til sultne drittsekker som stjal en del av hennes varme sjel. Jeg reiste meg opp fra plastikkstolen. Nippet til meg en appelsin som lå på nabobordet og solte seg enda gulere. Jeg brukte hendenes kraft til å dele den i to. Slik Moses delte vannet i to. JEg snudde meg og kunne høre Aicha rope etter meg. “Måtta Allahs barmhjertighet klistre seg fast til ansiktet ditt, min kjære”. Vi trengte ikke å avtale neste møte. Det var som om hun visste hvor jeg var… Til enhver tid..

(fortsettelse følger…….kanskje)

Vurdert til: av 104 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det hjelper ikke å planlegge livet sitt. Like mye som det hjelper å planlegge døden. Jeg ga meg selv et løfte, som jeg aldri skulle bryte. Det løftet reiste seg så slitesterkt og så vakkert som det var, og dalte forsiktig ned igjen på pannen min og vasket den glatte huden.

Jeg smilte og jeg lo. Jeg så meg selv i en annen verden. En ubeskrivelig verden som hverken finnes nå eller i fortiden. Bare der og da. Jeg kan ikke forstå at jeg tillot meg selv å leve. Noen mennesker har en medfødt uflaks – jeg er en av dem. La meg gi meg selv en stilling som en verdensbetrakter , framfor en verdenslever.

Man kan bli lurt av selve livet. Når alt går på velkonstruerte skinner kan plutselig en måke stå i veien og ødelegge retningssansen. Medfødte retningssanser og intuisjoner er tull noen ganger. For følelsene kan blokkere de mest fornuftige og uransakelige veiene. Jeg hater følelser, og jeg hater at jeg er et følelsesmenneske. Jeg vil tenke med hodet. Hodet mitt. Men kanskje hijaben dreper mine hjerneceller.

Jeg har lenge villet skrive et blogginnlegg, men jeg har mistet mine ord som en vakker gang kom så automatisk og feilfritt. Jeg tror jeg har vokst i disse månedene – lært livet å kjenne, slik det tror det kjenner meg. Jeg har opplevd ting som har gjort at jeg til tider ikke orker å stå opp. Ikke orker å åpne øynene for nye dager og solskinnslatter. Jeg er tom inni meg, men likevel et eksplosjonsmenneske som holder på håp og tro.

Det har kommet til det punktet at jeg skulle ønske jeg var en annen av mange. Jeg hater å være meg selv noen ganger. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde alle disse tankene i tomhetens tid. Jeg skulle ønske at minner kunne slettes fortere enn man kan knuse et ferskt og modent hjerte. Ta livet som det kommer , Maroc. Allah har en plan for alle. Han har en spesiell en for deg også. Jeg vil ikke ha planer nå. Jeg vil bare legge meg ned og sove bort en smerte som gnager i meg hver gang jeg skifter sove eller sittestilling. Hver gang jeg snur hodet mitt for å sjekke at du er der, for å innse at du ikke er.

Jeg savner, men jeg vil ikke savne. Det tærer på kroppens lille energi. Det lille igjen jeg har av glede og mot. Jeg så meg selv i går.. Det knuste speilet. Ansiktet mitt så ut som et puslespill man ikke kunne legge på plass. Tårene rant ned som en vakker foss og blandet seg med det klare vannet idet jeg skrudde på vasken.
Når jeg smiler, smiler jeg gjennom en pain som det er vanskelig å fjerne fra hodebunnen. Når jeg ler, kan jeg høre falske toner som spiser opp små hjertesommerfugler, og innbiller meg at jeg allerede er dead and gone. Dead and gone, mens svarte skyer peker på meg og minner meg om at hodet mitt fortsatt henger..

Ta livet som det kommer, Maroc… Lettere sagt enn gjort, faktisk.

Vurdert til: av 85 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Siv Jensen kom opp med et nytt begrep ; snikislamisering. Steinar Lem gikk ut i offentligheten og påstod at muslimer truer norsk kultur, og at de snart kommer til å ta over landet. Påstander og begreper som jeg mener bør diskuteres – for har vi glemt hvem som er den virkelige trusselen mot norsk kultur?

Språkvitere har lenge advart oss mot det vi kaller en amerikanisering av det norske språk. Det norske folk kopierer til stadighet engelske ord og uttrykk som overskygger norske ord og uttrykk (om ikke hvisker dem helt bort). Caps, jeans, yes, yepp, juice, hamburger, “you name it”, shit (happens), whatever, LOL (laughing out loud) ,  TV, fastfood, er bare noen engelske/amerikanske ord og uttrykk som har integrert seg i språket , og du er ikke alene om å bruke dem. En slik integrering har gjort at det har blitt en del av vår dagligtale.
Over 60-70% av filmer og serier vi får servert på tv, har engelsk/amerikansk tale. For ikke å snakke om musikken vi blir foret med i de fleste reklamer. Skrur du på en ungdoms “walkman” eller “discman” vil du også finne amerikanske sanger som tar over ørene dine. Å “ta over” et land, betyr ikke nødvendigvis at man tar over det fysisk. Det begynner i det små.

Det er ikke bare språket vårt som har fått lide av en amerikanisering som ser ut til å ha spredd seg over hele Europa. Men har de andre landene blitt påvirket i like stor grad? Vi kan ta tyskerne som et eksempel. Engelsktalende filmer og serier som blir vist hjemme på tvskjermen eller på kino, blir oversatt til tysk.
Det norske språket brukes av 4 komma et eller annet millioner mennesker i verden. Sammenlignet med andre land, sliter vi. Sammenlignet med hele verden, er vi så å si utryddet. Hvor lenge vil språket vare, før vi går over til å bruke en overstekt sammenblanding av norsk og engelsk? Vil språket ha det lille vi har igjen av norsk i det hele tatt?

Det er ikke bare språket som har blitt utsatt for et angrep. Også den amerikanske væremåten og tradisjonen ser ut til å innta de fleste hjem, og samfunnet forøvrig. Istedetfor å lage en brødskive med brunost, eller  en deilig middag med norsk laks,  stikker vi heller til nærmeste McDonalds  og kjøper oss en ham- eller cheeseburger med pommes frites og ketchup som tilbehør.
Når slutten av oktober nærmer seg sender vi gjerne også våre små barn ut på en (snart kalt) “norwegian trip” - “trick-or-treating”, seende ut som små zombier som skal invadere norskekysten.
Norske tvprodusenter ser også ut til å være bitt av Amerika-basillen. Flere konsepter har blitt kopiert og sendt til oss gjennom tvboksen. Og kjøpte du en Barbie eller en moderne Bratz til din lille niese til jul, mens du svidde av visa-kortet ditt?

Er Norge lite oppfinnsomme? Eller lar vi oss hypnotisere for ethvert amerikansk påfunn? Steinar Lem har vært talsmann for fremtiden i våre hender.  I mine øyne er det relevant å ta med alt som truer den norske kultur. Det er litt rart at han glemte akkurat dette. Han skriver selv ; “Den norske kulturen er like verneverdig som den tibetanske kulturen.”

Martin Luther King Jr. sa en gang ; I have a dream…. Og Maroc sier ; Jeg tror den norske drømmen iallefall har falt i grus. Sikkert derfor noen er redd for at muslimene også skal komme på banen. For mye påvirkning kan gjøre at et lands innhold brister.

http://www.dagbladet.no/2009/04/15/nyheter/inneriks/politikk/innvandring/asylpolitikk/5750828/

Vurdert til: av 155 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi ligger i senga, og jeg kan høre deg puste. Pulsen vibrerer høyere enn ditt varme hjertet. For hjertet ditt er varmt. Det vet jeg. Kyssene dine representerer det intense, det gode, det trygge, sa du, før du tok tak i meg og plasserte hodet mitt i armkroken din. Og jeg kunne føle det. Føle at hjertet trengte seg inn i mitt. Som en vanndråpe i Atlanterhavet. For hjertet ditt. Det dunker for meg, sa du. Så la oss…La oss dunke sammen og lage nydelige toner som blander seg med himmelsky og frisk duft.

Du sover. Jeg er våken. Bare fordi.

Jeg smiler av måten underleppa di krøller seg sammen på , når kinnet presses mot det nyvaskede lakenet. Jeg lukker øynene og lar hendene mine gli over det sterke brystet ditt, og jeg tenker at jeg vil være her for alltid. Og kanskje litt til. Hånd i hånd gjennom blomsterhagen. Hånd i hånd gjennom torner og løv. Barbent i hodet, smilende hjerter.

Pusten din er tung. Jeg prøver å puste i takt med deg. Sakte og godt. Prøver å gli inn i blodårene , slik kjærligheten din har gjort. Under huden der alt er trygt og godt. Der skjønnheten blander seg med rosevann og myke kyss. Der det ikke finnes annet enn deg og meg. Og evighetens sirkel.

Jeg har aldri trodd at jeg skulle finne deg. Finne deg i et hav med ferskvann, der du var den salteste av dem alle. Du la deg på tunga mi - som en indikasjon på at du ikke var, men bare er, for min skyld. Jeg tok deg opp, og så på deg, men lot blikket senkes.  Utstrålingen var for sterk for netthinnen, og skjørheten for kraftig.

Jeg rynker plutselig det ene øyenbrynet. For mens du sover, kan jeg føle usikkerheten og tristheten fra ingenstansland kile meg under føttene. Og jeg kan ikke annet enn å lukke øynene, og sove med deg. For å miste deg, det vil jeg ikke.

Vurdert til: av 163 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det bombet ute i himmelen. Brystkassen sprengte i takt med rakettene som ødela håp og fremtid. Pusten lo av min indre frykt som jeg ikke kunne ta på. Føle på. Kjenne på. Jeg begravde den under bevisstheten og ville samle en styrke. En styrke som kunne gi kvinner og menn av mitt blod et lite håp under ruinene.

Jeg ble sittende med igjen med en duft at nyvannede trær og sjasmin, som steg opp like sta som anger. I mitt steinlandskap finnes det ingen oase jeg kunne søke ly i . En oase jeg kunne plukke små søte dadler fra sterke store daddeltrær hvis blader la en beskyttende klem rundt atmosfæren. Kroppen min var blitt til en ørken uten liv. En sjel som sa sitt navn så lavt som mulig, nesten hensynsløst, i fare for å gjøre fienden oppmerksom på at hjertet mitt fortsatt dunket under råttent kjøtt og uhelbredbart fett. Jeg var, selv om jeg ikke er.

I disse linjene er kjærligheten brent i brystkassen og lager spor av bitter honning omringet av salt.. Jeg hever disse ordene, slik man hever sitt champagneglass. I en verden med hat og kjærlighet om hverandre. Der små frø blir trampet på fordi de ikke fortjener å smake på livets søte frukt. Der undertrykkelsen er et skjebnesvangert virkemiddel for å skape innbilt rettferdighet. Innbilt trygghet. Innbilt brorskap.

Jeg har alltid elsket rettferdigheten hvisket jeg svakt til Gud. Kanskje fordi jeg ble født i tryggheten selv. Tryggheten som stakk sin varme tunge langt inn i bakgårdene, og smakte litt av hvetelagrene mine fedre hadde jobbet år og dag for å vedlikeholde. Ære være Han. Ære være Gud som skapte rettferdigheten høyere enn selve himmelen. Forbannet være dem som tok Guds rettferdighet, omformet den til en stiv stokk, slik at den kunne krige i et livmorsland fullt av liv.

Du er landskapets ødeleggelser medskyldig. Livets ødeleggelser medskyldig. Vi nyter ikke å pines, piskes eller drepes. Huden vår er vår er vårt eget hus som skriker av en tortur som du har skapt. Istedetfor å trekke meg sammen og skrumpe inn med blomsterfrøene, står jeg under det forlatte taket og holder mine hender høyt for å skape en direkte bønn som forhåpentligvis finner sin vei til himmelen. Bak rakettenes harde spydspisser og skremmende bombeskrik. Jeg lar den modne under den grå sky slik at den en dag kan forme seg til en hvit due som når en makt som er overlegen oss.

I disse linjene er kjærligheten brent i brystkassen og lager spor av bitter honning omringet av salt. Jeg hever disse ordene slik dere hever deres champagneglass. Jeg håper dere hever det med meg.

Vurdert til: av 167 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvorfor? Fordi hun er jente. Og hun gjorde det ei jente ikke skal gjøre. Jomfru. Jomfru. Jomfrudom? Nei. Uskyldige jentemoves i herlige vestlige vind. Cafèturer med forbudte smil, og farlige berøringer. Tripp trapp tresko. Det går ikke bra. Slag i ansiktet. Tårer i øya.

Hvem? Fordi han var gutt. Og så henne med guttene.

Fordi? Fordi han er mann. En mannemann. En mann med en kultur som beskytter han. Det går bra. Klapp på skulderen. Latter i halsen. Forsvar. Forsvarlig? Nei. En guttegutt med keiserstemme som runger over det frie landskap og skaper bilder av en gammel og glemt fortid. I denne tid. En moderne, sivilisert tid. Tripp trapp tresko..

Bekjempe, eller ikke bekjempe. Spørsmålet shakespeare aldri stilte mens han holdt sin høye kappe og omfavnet ordets makt. En kappe så vid som havets mystikk som kan lede til forskjellige retninger. Og jenta. Jenta er i en helt annen retning enn friskheten selv. Bølgeskvulpene kan hun så vidt høre, mens hun tar imot harde blikk, og utstøtende kroppsspråk.

Det var derfor jeg ble født, sa jeg til himmelen. Jeg ble født for å gjøre en forandring. Forandringen selv. Forandringer fryder. Forandring skader. Jeg vil føde. Føde sterke menn. Menn som kan bære fram refleksjon og tanker. Øde øy i verden. Flere øyer kan slås sammen og bli sterkere. Og jeg. Jeg er glad for at jeg tar 87 skritt fram, for å nå til den lille hula, som har tatt 87 skritt tilbake.

Til helvette med denne jævla skammen.. Og forresten.. Fuck Ære..

Vurdert til: av 152 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Heroin på statens (eller min og dins regning)?

"Det finnes en del i rusmiljøet som har ruset seg så kraftig over så mange år, at veien fram til å bli helt rusfri kan bli for lang. "

Dette er det samme som å :

• Gi gratis skarpe barberblad, nål og tråd til folk som omskjærer sine døtre. (det er jo tross alt en gammel tradisjon. Og kan sees på som et "must do" for de som utfører det.
• Servere gratis alkohol til alkohollikere.
• Gi mennesker som har hatt selvmordstanker over en lang (eller kort periode for den saks skyld) et eget rom med tau,kniver,barberblad,og gratis piller. Og må jo ikke glemme konvolutt,penn og papir. Et siste brev.
• Godta æresdrap (det finnes jo en del i enkelte miljøer som har gått med tanker om å drepe et familiemedlem over så mange år, at veien fram til å ødelegge denne formen for ukultur kan bli for lang.
• Si JA! til drugdealerne som allerede er med på å gjøre folk avhengige.
• Gi store summer til spillavhengige. Vi skal vel gå for kurering?
• Levere store røykpakker på døra til folk som prøver å slutte.

Istedenfor å bruke penger på kraftig rehabilitering, vil han altså bruke penger på å gi heroin på statens regning.

Tenker han på hva som er det beste for mennesket? Eller hva som er det beste for en allerede så skjeiv helseøkonomi? Man kan ikke kurere en avhengighet ved å gi mer av det som forårsaker avhengighet.

Hva mener du om dette?

Også ruser vi oss litt. Smiler litt.. og deler litt heroin ut på resepter. Så blir alle så glade, og narkoproblemene blir borte borte vekk.. …

Melodi : Julekveldsvisa, Alf Prøysen.
Redigert av : Maroc

Nå har vi vaska gølvet! Og vi har skaffet stoff..
Og vi vil sette opp gratis resept til de som ittj si stopp..
Nå sett vi oss og hvile og puste på ei stund.
Imens je rugge vogga så bror narko får en blund.

Dra krakken bortåt glaset, så sett vi oss og ser,
og prøver å finne leija, der narkorusen er.
Det blankeste av alt, det er så fint og godt.
Du kan se det over taket der hvor Heroin-Hansen bor.

Han er så snill han Hansen, Han blunke, kan du sjå??
Og nå skal han fortælja, og du skal høre på! :
Det finnes en del i narkomiljø som kraftig ruser seg
Og veien til å bli clean clean clean, er veldig veldig seig.

På gata lå en narkomann så dårlig,syk og klam.
Og mor hass dreiv å stelt`n og Hansen stod og lo.
Og stortingsrepresentantene deromkring dei kute tel og frå.
Og bar med seg små "skudd-ongar" som narkomann sku få.

Dra krakken bortåt glaset, så sett vi oss og ser,
og prøv å finne leija, der narkorusen er.
Det blankeste av alt, det er så fint og godt.
Du kan se det over taket der hvor Heroin-Hansen bor.

Vurdert til: av 146 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ta imot Allahs fred. Gjør en indre jihad, og føl at velsignelsen sakte, men sikkert entrer en tom kropp.

Gjør du ikke det, er det selvfølgelig noe galt med deg. Sannheten er deg nær, men du velger å si nei. Du velger å si stopp til alt som kan gjøre deg til et bedre menneske. Allah er sjefen. Og det vet vi alle. Sjefen over alle sjefer.

Jeg blir litt frustrert noen ganger når jeg blir dømt utifra det jeg tror på. Jeg prøver bare å være en så god misjonær som mulig. So what om jeg sier at helvete tar deg om du ikke tror på det samme som meg? So what om jeg hele tiden indirekte skal understreke at jeg kommer til å vinke til deg fra paradis, mens du brenner hardt i helvete, mens jeg soler meg i Allahs skygge? Føder du babyer er de fortapte. De har ingen sjans i denne onde verden. Samle sammen bena, og gi faen i reproduksjon. Dere synder jo uansett.

Velger du å føde barn, er det viktig at hvert et barn får høre sannheten. Derfor vil jeg innføre harde koranskoler som tvinger barna til å lære om den ene sannhet. Ta fram pisken og slå inn det jeg mener er rett. Min og din sannhet. Som du ikke vet om enda.

Hvis du visste at menneskene ville bli fortapt uten Allah og det sanne ord (Koranen) , ville du holde kjeft om det? Nei? Det er min plikt å vise fortapte sjeler hva som befinner seg i troens herlighet. Ikke bli sinna fordi du ikke hører det du liker. Jeg bare forteller deg sannheten. Min og din sannhet. Som du ikke vet om enda.

Koranen har svar av mange svar. Velg å tro, fortapte sjeler. Bare slik kan dere bli reddet fra helvetet og mørket. Vil du bli en så god troende som mulig, er det bare til å sprenge seg selv i lufta, mens du roper Allaho Akbar. Det er det JEG mener. Itillegg til den indre jihad, er det bare til å utføre den bombastiske jihad i samme slengen. For Allah er stor. Større enn deg. Du er bare en sjel som synder etter fristelsene. Dere er alle store egoister, som kun er ute etter å mele deres egne ureligiøse kake.

Koranen er autoriteten, egoistiske utroende ureligiøse fjerter! Husk det neste gang. Disse "liksommuslimer" som florerer rundt omkring og som prøver å være "gode" mennesker, er bare tull. Det vet du like godt som jeg. Uten Allah er ånden din så godt som død. Du er bare et vandrende spøkelse uten mening. Hvis du føler deg komfortabel med helvetes ild, bør du selvfølgelig fortsette å synde, og takke nei til Koranen. Verdens sannhet.

Jeg skal be for dere, kjære medmennesker. Jeg skal be for at sjelene deres skal finne samme sannhet som jeg har gjort. Jeg skal be for at barna deres ikke blir like dårlige mennesker som dere. Jeg skal be om at kroppen deres automatisk  sier ja til Islam. Det trenger dere.

Dere irriterer min fredelige muslimske sjel! Og ikke prøv å argumentere engang.. Jeg orker ikke å bry meg.

TAKK!

Vurdert til: av 143 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I helgen var jeg ute med noen venner. Jo mer jeg ser av fulle mennesker – jo mer får jeg lyst til å spy. I edru tilstand. Det er så lite tiltrekkende, at jeg heller får lyst til å holde meg hjemme.

Hva er det med folk som drikker seg ute av sans og samling? Det er lite familievennlig. Folk spyr ute i gatene, hiver søppel, kebabrester over hele byen, stripping midt på svarte natta, menn som pisser på offentlige vegger, kvinner som pisser bak trær med publikum, folk som plutselig går midt ute i gata, mens bilene kjører i hundre,rknuffing og slåsskamper, krangling og skriking. Lite respekt overfor andre medmennesker.

Er disse menneskene klar over hva de gjør? I de fleste tilfeller ; NEI.

Jeg har hele tiden sett på dette misbruket av alkohol som en del av tenårene. Som en del av det å være ungdom. Prøve ut nye ting, utforske, spennende. Men det er ikke bare ungdom som ikke vet hva grenser er når det kommer til alkohol. Man skulle nesten trodd at man lærer av sine feil ; Mennesker i tretti, førti, og til og med i femtiårene, oppfører seg som uansvarlige hemmiser som dreper over et hundretalls hjerneceller med vilje, for så å legge skylda på fylla! Midt ute i ødemarka møtte vi på en "hjernedød" mann med buksene halvt nede, mens han snøvlet fram et eller annet om skyss til bærum.

TA ANSVAR!

Dette kaller jeg rett og slett en forsøpling av samfunnet. Og ser ikke noe annet enn negative sider ved det. En kompis av meg holdt nesten på å kjøre på ei som hadde drukket mer enn bare èn halvliter, for å si det mildt. Han klarte heldigvis å snu i tide. Han endte opp på motsatt kjørefelt. Hadde ikke veien vært bilfri på det tidspunktet hadde han havnet på sykehus, eller i himmelen. Man vet aldri. En annen kompis av meg måtte redde en drunk fjortis som ble klemt inn i et hjørne av noen kåte menn. Hadde han ikke sett hva som var i ferd med å skje, hadde det nok endt ille med den lille jenta med miniskjørtet som sklei lenger og lenger ned.

Er det mulig å ha det gøy på fredag, lørdag eller søndag UTEN alkohol? Ja, det er det. Vennegjengen sitter ute og diskuterer politikk,religion. Sitter og ler og utveksler erfaringer. Sitter og tuller, klemmer hverandre. Fniser og forteller vitser. Det kaller jeg kvalitetstid. 

Det er på tide at dere er litt mer ansvarsbevisste. Tenke KONSEKVENSER. Tenke at du må være forsiktig med dagens alkoholinntak –  Det kan ende dårlig. Ikke nok med at samfunnet blir forsøplet, du kan ende med et ødelagt liv.

Hilsen ei som er mektig lei av misbruk av alkohol. Det er faktisk fullt mulig å ha det gøy uten.

Vurdert til: av 132 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg satt nettopp og snakket med mamma. Hun spurte meg om jeg trengte penger til noe. Nei, mamma jeg trenger ikke penger. Trenger du? Nei, Maroc. Vi lever, alhamdulillah.

Dette fikk meg til å tenke litt.

Jeg var ikke akkurat født inn i en rik familie. Jeg visste ikke forskjell mellom rik og fattig. Fattig og rik. Jeg var jo bare et lite barn. Noen ganger lurer jeg på om mamma brukte prevensjon. Disse ungene poppet plutselig ut, nesten årlig. Og jeg var like stolt hver gang jeg så et lite nurk med knallsvart hår og nydelige brune øyne. Det var aldri mamma og pappas hensikt å få barn for å overta verden.

Mamma er verdens vakreste mamma. Med brune øyne og melkehvit hud. Hun giftet seg i ung alder med en pen og mørk mann. Pappa så henne i Marokko, og falt pladask. Han likte henne og hun likte ham. Det førte til at han sendte foreldrene hans til mammas foreldre, som etter god marokkansk, eller muslimsk tradisjon, ba om mammas hånd. Familiene var fra samme landsby der alle kjente alle, så dette ekteskapet skulle inshallah finne sted. Mamma sa ja til pappas frieri og noen måneder etter giftet de seg. De hadde vært gift i noen år, da hun fikk meg. Et lite vesen som skrek som faen. Noen år etter meg kom flere søsken. En. To. Tre. Fire. Pluss.Pluss. Jeg har mistet tellinga.

Jeg måtte dele rom med mine søsken. Innerst inne misunte jeg de norske venninnene mine som hadde store rosamalte soverom med titalls barbiedukker, klær i alle fasonger og størrelse, og jenteblad som hang og slang rundt omkring. Om nettene kunne jeg høre at  pappa listet seg inn på rommet vårt for å åpne vinduet, slik at vi fikk inn litt frisk luft. Tungtpustende barn i ett rom, kunne gjøre at luften ble litt tyngre enn vanlig. Han la hånden på pannen vår, mens han svakt leste opp et koranvers slik at vi skulle sove fredelig.

Jeg var pappas lille pike. Jeg elsket pappa over alt på jord. Men likevel var jeg litt redd ham.
Før han giftet seg med mamma var han ikke særlig religiøs. Han var en velkledd kjekk marokkaner som drakk, var med mange kvinner, og som generelt gjorde ting som ikke var "godkjent" etter Islam. Men han var mann, og faren hans gjorde ikke særlig mye for å stoppe sønnene hans i å gjøre ting som stridet imot religionen.  Det eneste religiøse pappa gjorde var kanskje å faste i ramadan, og gi sin del av inntekten til fattige mennesker i Marokko.Han hadde vært gift med mamma i en del år før han begynte å interessere seg for Islam. Han leste alt han kom over. Hadith, koran, begynte å se på lærde som preiket om både det ene og det andre. Han begynte å be, og søkte om tilgivelse fra Allah for alle syndene han hadde begått. Han ble en høyt respektert mann. Jeg respekterte han like mye, om enn mer.

Jeg vet at mamma i en periode opplevde en hard side fra pappa. Han begynte å slå henne for den minste ting. Som den gode kona hun var, tok hun imot ethvert slag, og ba til Gud om at dette skulle stoppe. Det var etter at han ble religiøs at han sluttet å oppføre seg som en drittsekk fra landsbyen. Han respekterte henne, og brukte annet enn vold for å markere sin aggresjon, eller uenighet. Var det EN ting han aldri gjorde, så var det å rettferdiggjøre hans slag med islam. Det kunne han ikke misbruke.
Pappa hadde arbeidet helt siden han satte sine ben på norsk jord. Det samme gjorde de andre onklene og tantene mine. De var kjent for å være hardtarbeidende mennesker som tok sitt arbeid seriøst. Sjefene satte dem på hvert eneste ledig skift – de visste at arbeidet ville bli gjort skikkelig. Noen ganger droppet familien til og med pause, for å få full betaling. Da pappa kom opp i førtiårene ble han syk. Han klarte ikke å jobbe like mye som han gjorde før, noe som betydde en redusert inntekt. Pappa har aldri nektet mamma i å jobbe. Hun søkte jobber som ikke krevde stor kompetanse (iform av utdanning) og kom seg ut i arbeidslivet for å få endene til å møtes.

Det hendte at at det var dager der jeg så mamma kun i et par timer om dagen. Jeg hadde på den tiden en del søsken jeg følte jeg måtte være med å ta vare på, og gjorde mitt beste for å være en god søster. Jeg matet dem, kledde på dem, tok dem med ut på turer. Av og til tok jeg ansvaret med å lage matpakke til dem før jeg selv dro til skolen. Jeg ville at mamma skulle hvile så ofte hun kunne.

Med flere barn i baklomma, sier det seg selv at det var vanskelig å sette av penger og fylle opp hvert et familiemedlems behov. Jeg fikk aldri barbiedukker til å leke med, jeg kunne aldri kjøpe meg den nyeste Spice Girls-cd`n uten å tenke på familiens ve og vel. Det eneste vi hadde råd til i perioder, var lite mat. Penger til jakker til søskenflokken måtte oppspares. Penger til leker måtte vurderes. Vi måtte være forsiktig med å bruke strøm, for ikke å få en stor regning som måtte deles i flere deler for å klare å betale.

Jeg har hele livet blitt oppvokst med forsiktighet, og lite penger. Jeg husker da jeg var med å fylte ut vår første søknad til sosialen. Det synes jeg var direkte flaut, men heller flauhet enn å leve i konstant frykt for ikke å klare å betale alle utgiftene. Jeg var kanskje elleve år. Det var ikke siste gang jeg skulle få være med å fylle ut en slik søknad.
Noen ganger lukket jeg øynene og drømte meg vekk til et stort hus, eget koselige rom, og penger..Penger var veldig viktig for meg. Jeg ville så gjerne at mamma og pappa kunne ha mulighet til å slappe litt av. Sette seg ned med oss alle, se oss i øynene, og bare le fra hjerterota, mens vi så en god barnefilm. Sitte og planlegge tur til Tyrkia, Paris, SYDEN! slik som alle andre vennene mine gjorde. Vi ble ofte møtt med slitne foreldre, som hadde lite overskudd til å leke med oss. Jeg klandrer dem ikke. Penger har ikke noe å si, har jeg hørt folk rope ut. Penger er bare penger. Penger kan faktisk forandre liv. Penger kan forandre en hel barndom. Penger kan forårsake at barndommen aldri finner sted.

På barneskolen ble jeg mobbet for at jeg bodde der jeg bodde. Det gjorde vondt i hjertet mitt, og jeg gruet meg til å møte de samme mobberne og det overlegne blikket deres. En kommentar gjør ingenting. To kommentarer gjør ingenting. Men når det hele begynte å bli en vane for dem, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg kunne ikke fortelle det til læreren. Jeg skammet meg, og kunne ikke fatte og begripe hvordan noen kunne dømme meg for hvor jeg bodde! Jeg gjorde alt for å unngå dem. En av brødrene mine ble ofte banket, og jeg følte det som mitt ansvar å forsvare ham. Når han ble redd kom han løpende bort til meg, og jeg måtte selvfølgelig konfrontere bankerne om at de skulle holde seg langt unna broren min.

Da jeg ble litt eldre, så jeg at klassekamerater og venner rundt meg begynte å jobbe og kjøpte sine egne sko,klær,cd`er,mat osv.. Jeg begynte å jobbe jeg også. Men lønna mi gikk automatisk til mamma. Ikke fordi jeg måtte gjøre det, men fordi jeg følte jeg måtte. Det samme gjorde broren min. Jeg kunne ikke ha det bra, når resten av familien min hadde det kjipt. Pengene kunne brukes til å kjøpe litt ekstra mat, klær, vi kunne til og med stå litt lenger under dusjen!

Mamma og pappa var veldig tidlig ute med å fortelle oss at utdanning var viktig. Vi hadde kommet til dette landet for å bli noe. Og jeg visste at jeg måtte hevde meg. På barneskolen var jeg en av de flinkeste. På ungdomsskolen ble jeg litt lei. På Videregående tok jeg meg sammen. Nå studerer jeg. Jeg kunne aldri ta et friår. Ikke om jeg selv ville. Jeg føler fortsatt at jeg har et ansvar overfor familien min, selv om mamma sier at jeg skal slappe av. Målet mitt er å komme meg ut i en jobb jeg trives i og hjelpe dem økonomisk. Jeg vil gi foreldrene mine det livet jeg vet de fortjener. Jeg vil kjøpe hus til dem. Kjøpe en fin bil til pappa. Gi småsøskene mine penger hvis de trnger å kjøpe små dilldall til seg selv. Små dilldall som kanskje kan bety mye i lengden. Jeg vil rett og slett at de skal ha det bra uten at de må tenke så mye på prioriteringer. Jeg ser at mamma begynner å bli mer sliten. Det er da livsgleden begynner å avta. Når man har vært sliten i mange år, uten forandring. Når man hele tiden tenker på familiens ve og vel, og glemmer seg selv midt oppi det hele. Når det eneste du tenker på om morgenen er å gå og åpne postkassen og håpe at ikke regningene er like store som de var sist måned. At du kanskje denne måneden har penger til å kjøpe en ny skjorte til deg og mannen din. Når du så gjerne vil at barna dine skal passe inn i skolen med klær som er "in". Når du må skrape sammen penger for barnet ditt slik at h*n også kan være med på den og den turen, slik at h*n kan føle seg "med i gjengen".

Mamma og pappa er ikke skitne arabmuslimjævler som aldri var der for oss. De gjorde så godt dem kunne for å gi oss det grunnleggende. Jeg elsker dem over alt på jord, og er bare glad jeg er født i den familien jeg er født i. Ingenting slår familiekjærligheten.

Nei..Dette gjorde meg litt trist egentlig.. Men det er vel ikke slik at alle skal ha det lett heller.

Alhamdulillah.

Vurdert til: av 221 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

6 burkaer sier mer enn 1000 ord.

Vurdert til: av 120 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

My brotha, Obama. Endelig det vi har ventet på. Blekk , tårer og sinne kommer til å bli brukt for å markere din fremgang. Som den første presidentiske amerikanske negeren. May the best afro-american win! Og du vant. Hev ditt mørke bryst, og senk ditt negeriske temperament. Dette klarer du.

Mange har nå fått med seg at du er halvt Afrikaner. Du er hvit også, sa du? Det vises ikke. Du kommer fra den delen av verden hvor korrupsjonen gjennomsyrer små demokratiske steg. Fra den siden av verden hvor slavene ble hentet inn til bl.a. Amerika , og som ble undertrykket som bare store svarte fluer fra Afrika kan bli. Du er et eksempel på at man kan begynne med elendighet, for så å ta over et helt land. Muslimenes drøm.

Men nå venter vi på en forandring. Og du vet det like godt som meg ; du har ikke råd til å gjøre noen feil nå. Du har hverken penger til det, eller hudfargen. Du kan ikke gjøre menneskelige feil, Obama. Dine valg vil noen ganger blitt knyttet til det faktum at du er en svarting. En svarting som feiler er et positivt bidrag til statistikkene. En svarting som feiler, og som i tilegg er en president er en dårlig svarting som fortjener å bli steina av ekstremister i Saudi Arabia, mens iranske atomvåpen flyr opp til himmelen som stjerner i en ellers så ensom natt.

Skap fred i Irak, Brotha. Gjør det du tror du må for å skape en bedre verden, men du må aldri bli sett sammen med muslimer. Da er du en terrorist. Du må aldri finne på å gi mer hjelp til de kriserammede søstrene og brødrene dine – da er du en rasist. Bush glemte de visstnok i Katharinaherjingene. Du må omfavne den israelske (u)politikken, selv om du kanskje ikke vil. Sier du nei, er du både antisemittist, antijøde,antijødestjerne og antikalott…Alt på en og samme gang. Jeg håper virkelig du er omskjært.

Jeg håper du klarer dette. I regnbuens navn. Selv om du kanskje ikke liker å bo i det hvite hus. Det representerer liksom ikke deg, din bedre halvdel og dine små sjokoladebarn. Hvis ting går galt skal jeg be til Allah om å vise deg litt nåde, Brotha. Jeg skal be Ham om å senke skuldrene dine, og gi deg litt hvitt mot, samtidig som jeg får håpe at de bytter ut de lyse møblene med noe mørkere. (Og kanskje installerer et stort anlegg som synger ut svart hiphop-musikk, mens du lager en pornofilm med den store overgjennomsnittlige tingelingen din.)

Folk snakker om at du er the dream, Brotha.. Marin Luther King visste hva han snakket om. Han visste at i framtiden ville en muslimsk negermann penetrere en hvit vaniljekvinne til graviditet. Den store penetrasjonstest - og du. Du var en direkte konsekvens. Noen jubler over det, andre banner i det stille mens de stryker over nazibarten. Du må få den drømmen til å gå i oppfyllelse, Brotha. Og vær så snill, husk at Gud står hverken foran eller bak deg, hvis du velger å gå til krig mot det du anser som dine fiender. Han står over deg og skjemmes av at du bruker Hans navn..Ikke gjør samme feilen som buskmannen gjorde. Gjenopprett den æren som han ødela. Den æren som dere tror dere har.

Good freaking LUCK!

PS : Ikke ring spåtelefoner! Du hørte jo hva som skjedde med Saera Khan!

Vurdert til: av 111 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Salam, Firma..

Jeg søke denne jobbe, ok? Jeg er mann. Store og sterk. Jeg jobbe som en svinn og spisse som en esel. Har sterke hender og føttene. Liker å arbeide den hardt og godt og noen gangene VELDIG hardt.. Jeg vil gjøre alt for Firma din for å mate konne og 10 barn.

Jeg har den store erfaring fra leir i min hjemlanden. Med fine våpen og biig reddeskapen. Jeg slå min kone en dag, hun komme til sykehus med store blue merkene. Jeg komme på Tv og bli kjendis. I min landsby vi skyte gris på våren fritiden. Veldig gøy. Jeg ikke like trygd, eller sosial. Den off, men det går bra. Jeg sverger deg, du ansette meg, jeg gjøre en fentastisken jobb. Du aldri angre.

Jeg trenger denne jobb, ok? Du ringe meg på min sony erikkson ja? Min sjefen i Firma. Du ar veldig god og snill. Jeg høre fra deg snart inshallah.

Takk.

Klem fra Hussain.

Vurdert til: av 143 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er jo bare menneskelige feil? Jeg mener. Ali ble jo bare halvveis hjernedød, og Arkan klarte bare rolig å stikke fra Bergen tingrett. Politiet glemte ham visstnok i lunsjen. Håper de får en rolig lunsj heretter.

I noen yrker er det lav terskel for å begå feil. Feil kan få fatale følger, og i verste fall påvirke mer enn en person. Noen ganger er det nok at bare en person blir rammet. Så store kan skadene altså bli.

Jeg vil ikke ha en skade hengende over meg. En skade som kunne ha blitt unngått av profesjonelle yrkesutøvere. Jeg er så "egoistisk" at jeg ville ha gjort alt i ettertid for å hevde min rett.

Ingen vil heller ha tikkende bomber ute på gata. På gata der mine og dine søsken vandrer. Der DINE barn er på vei til, eller fra skolen. Bare fordi noen glemte noen i lunsjen.

Det går jo alltids an å skylde på menneskelige feil. Vi er jo alle mennesker. Og gjør jo alle feil..Men ikke kom her og si at du vil se din egen datter eller sønn bli skadet, når det kunne ha blitt unngått. Si meg heller ikke at du hadde tilbringet dine dager ved den sykes seng, uten å tenke på å gå til sak. Og vær så snill. Ikke kom her og påstå at du vil møte på en rømling som ble glemt av politiet!

Voldtekt? Menneskelige feil. Drap? Menneskelige feil. Vold? Menneskelige feil. Tortur? Menneskelige feil.

Det stilles KRAV til alle yrkesgrupper. Noen krav kan dessverre få fatale følger, om de ikke blir fulgt. Så please. Ikke kom og skyld på menneskelige feil. Visse hendelser kan man bare ikke godta.

Takk.

Vurdert til: av 104 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kan ikke gjøre annet enn å hive meg på denne haram-trenden, pistolero. Jeg føler meg rett og slett pressa. Men jeg håper du liker meg like mye som du gjorde før. Dette er bilder som jeg ALDRI har vist til noen før. Enjoy.

FORAN

BAK

Vurdert til: av 109 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende