av
in lørdag, februar 23rd 2008 Lagret under: Ukategorisert
Jeg husker første gang jeg så deg, beibi.. Du hadde så snille øyne. Så forskjellige fra de andre jeg før hadde sett. Beautiful brown eyes. Du ga meg en klem . En klem som fortsatt varmer, når jeg tenker på deg. Tro meg når jeg sier at det var den beste dagen i hele mitt liv. Du satte fyr på følelser, som jeg ikke visste at jeg hadde. Vi utforsket hverandres tunger, mens hormonene florerte rundt oss. Fra den dagen av begynte jeg å tro på kjærlighet ved første blikk. Så vakkert. Så utrolig. Så uvirkelig. Så trist.
Etter at det var tid for å gå hjem, innså jeg at jeg ikke ville gi slipp på deg. Armene dine rundt meg, var nok til at jeg kunne glemme foreldrene mines tidspunkt for når jeg måtte være hjemme. Jeg ga deg et gullhjerte. Mitt hjerte. Jeg pakket det inn i sølvpapir, og gjemte det under armen din. Jeg ville være din. Og du skulle være min. Etter vårt første møte begynte jeg å gråte, mens jeg så opp på stjernene og talte knust lykke. Selv om jeg hadde funnet deg, visste jeg at det var noe som stod i veien. Klumpen i halsen vokste.
Hvor lenge hadde vi kjent hverandre, beibi? Hvor lenge? Den dagen jeg selv fant ut at det var en kvinne som var på vei inn i ditt liv, tråkket du på hjertet mitt. Jeg følte meg død. « Jeg ville ikke miste deg..Foreldrene mine..Livet mitt. Ødelagt», sa du, mens tunge tårer lagde spor i ansiktet mitt. Kjærlighetsspor. Jeg hatet deg, men likevel elsket jeg deg. Jeg elsker deg fortsatt, og kjærlighetssporene har ikke forsvunnet. De er et minne fra deg til meg. Et trist minne som gjør at det gnager i hver celle i kroppen..
Jeg begynte å interessere meg for tvangsekteskap, beibi. For din skyld. For andres skyld. Jeg ville vite hva som hadde knust mine drømmer, knust deg som person, gitt min sjel en rift. En rift som endte opp som en vond betennelse. Jeg begynte å hate kultur, og kjempet for din sak. Tvangsekteskap ER et problem, sa jeg. Du sa at du ville gjøre hva foreldrene dine syntes var best for deg. Jeg følte du spytta på meg og mine følelser. Men på en annen side, forstod jeg at du ikke hadde noe valg. Jeg har fortsatt vondt i sjela, beibi. Når jeg er alene, og det er stille rundt meg, begynner jeg å tenke på alt det vi kunne ha hatt – og hvordan du hadde vært som et fri menneske uten å være underlagt disse «lover og regler» som er en del av ukulturen.

Det er sant at innvandrerungdom har flere ting å stri med, enn «vanlig» ungdom. MEN i de nyutvoksede feministmedier fokuseres det bare på kvinner, beibi. Du kommer aldri til å bli husket som den som ikke kunne takle det psykiske presset fra foreldre, og familie, og som dermed måtte gi etter – gifte deg med ei som du egentlig ikke kjente. Ei som du ikke ville kjenne.. Du er bare en gjenglemt gjenstand i det blå. Du er ikke like viktig som din muslimske søster, beibi. Selv om du har det verre. Du vil bli husket som den sterke mannen som ikke har noen problemer, og som faktisk i mange tilfeller, selv, forårsaker problemene.
Hver gang jeg ser deg nå, plukker jeg alle minnene og legger dem i en liten kjærlighetsboks. Når alle har gått og lagt seg, tar jeg dem fram. Jeg kan ikke noe for det, men tårene triller. Hver gang jeg ser deg, oppfører jeg meg som om det er den siste gangen jeg ser deg, beibi. Og jeg skammer meg. For jeg vet at du ikke har det bra. Husker du at jeg sa at hvis det fantes 6 milliarder gutter på kloden, så ville du ha vært min utvalgte -uansett..? Jeg mener det forsatt, beibi. Og det er så synd. Så synd at ingen vet at du har et problem. Så synd at det eneste som skal holde oss fra hverandre er denne fucka ukulturen…
Tips oss hvis dette innlegget er upassende