av
in onsdag, november 12th 2008 Lagret under: Ukategorisert
Jeg satt nettopp og snakket med mamma. Hun spurte meg om jeg trengte penger til noe. Nei, mamma jeg trenger ikke penger. Trenger du? Nei, Maroc. Vi lever, alhamdulillah.
Dette fikk meg til å tenke litt.
Jeg var ikke akkurat født inn i en rik familie. Jeg visste ikke forskjell mellom rik og fattig. Fattig og rik. Jeg var jo bare et lite barn. Noen ganger lurer jeg på om mamma brukte prevensjon. Disse ungene poppet plutselig ut, nesten årlig. Og jeg var like stolt hver gang jeg så et lite nurk med knallsvart hår og nydelige brune øyne. Det var aldri mamma og pappas hensikt å få barn for å overta verden.
Mamma er verdens vakreste mamma. Med brune øyne og melkehvit hud. Hun giftet seg i ung alder med en pen og mørk mann. Pappa så henne i Marokko, og falt pladask. Han likte henne og hun likte ham. Det førte til at han sendte foreldrene hans til mammas foreldre, som etter god marokkansk, eller muslimsk tradisjon, ba om mammas hånd. Familiene var fra samme landsby der alle kjente alle, så dette ekteskapet skulle inshallah finne sted. Mamma sa ja til pappas frieri og noen måneder etter giftet de seg. De hadde vært gift i noen år, da hun fikk meg. Et lite vesen som skrek som faen. Noen år etter meg kom flere søsken. En. To. Tre. Fire. Pluss.Pluss. Jeg har mistet tellinga.
Jeg måtte dele rom med mine søsken. Innerst inne misunte jeg de norske venninnene mine som hadde store rosamalte soverom med titalls barbiedukker, klær i alle fasonger og størrelse, og jenteblad som hang og slang rundt omkring. Om nettene kunne jeg høre at pappa listet seg inn på rommet vårt for å åpne vinduet, slik at vi fikk inn litt frisk luft. Tungtpustende barn i ett rom, kunne gjøre at luften ble litt tyngre enn vanlig. Han la hånden på pannen vår, mens han svakt leste opp et koranvers slik at vi skulle sove fredelig.
Jeg var pappas lille pike. Jeg elsket pappa over alt på jord. Men likevel var jeg litt redd ham.
Før han giftet seg med mamma var han ikke særlig religiøs. Han var en velkledd kjekk marokkaner som drakk, var med mange kvinner, og som generelt gjorde ting som ikke var "godkjent" etter Islam. Men han var mann, og faren hans gjorde ikke særlig mye for å stoppe sønnene hans i å gjøre ting som stridet imot religionen. Det eneste religiøse pappa gjorde var kanskje å faste i ramadan, og gi sin del av inntekten til fattige mennesker i Marokko.Han hadde vært gift med mamma i en del år før han begynte å interessere seg for Islam. Han leste alt han kom over. Hadith, koran, begynte å se på lærde som preiket om både det ene og det andre. Han begynte å be, og søkte om tilgivelse fra Allah for alle syndene han hadde begått. Han ble en høyt respektert mann. Jeg respekterte han like mye, om enn mer.
Jeg vet at mamma i en periode opplevde en hard side fra pappa. Han begynte å slå henne for den minste ting. Som den gode kona hun var, tok hun imot ethvert slag, og ba til Gud om at dette skulle stoppe. Det var etter at han ble religiøs at han sluttet å oppføre seg som en drittsekk fra landsbyen. Han respekterte henne, og brukte annet enn vold for å markere sin aggresjon, eller uenighet. Var det EN ting han aldri gjorde, så var det å rettferdiggjøre hans slag med islam. Det kunne han ikke misbruke.
Pappa hadde arbeidet helt siden han satte sine ben på norsk jord. Det samme gjorde de andre onklene og tantene mine. De var kjent for å være hardtarbeidende mennesker som tok sitt arbeid seriøst. Sjefene satte dem på hvert eneste ledig skift – de visste at arbeidet ville bli gjort skikkelig. Noen ganger droppet familien til og med pause, for å få full betaling. Da pappa kom opp i førtiårene ble han syk. Han klarte ikke å jobbe like mye som han gjorde før, noe som betydde en redusert inntekt. Pappa har aldri nektet mamma i å jobbe. Hun søkte jobber som ikke krevde stor kompetanse (iform av utdanning) og kom seg ut i arbeidslivet for å få endene til å møtes.
Det hendte at at det var dager der jeg så mamma kun i et par timer om dagen. Jeg hadde på den tiden en del søsken jeg følte jeg måtte være med å ta vare på, og gjorde mitt beste for å være en god søster. Jeg matet dem, kledde på dem, tok dem med ut på turer. Av og til tok jeg ansvaret med å lage matpakke til dem før jeg selv dro til skolen. Jeg ville at mamma skulle hvile så ofte hun kunne.
Med flere barn i baklomma, sier det seg selv at det var vanskelig å sette av penger og fylle opp hvert et familiemedlems behov. Jeg fikk aldri barbiedukker til å leke med, jeg kunne aldri kjøpe meg den nyeste Spice Girls-cd`n uten å tenke på familiens ve og vel. Det eneste vi hadde råd til i perioder, var lite mat. Penger til jakker til søskenflokken måtte oppspares. Penger til leker måtte vurderes. Vi måtte være forsiktig med å bruke strøm, for ikke å få en stor regning som måtte deles i flere deler for å klare å betale.
Jeg har hele livet blitt oppvokst med forsiktighet, og lite penger. Jeg husker da jeg var med å fylte ut vår første søknad til sosialen. Det synes jeg var direkte flaut, men heller flauhet enn å leve i konstant frykt for ikke å klare å betale alle utgiftene. Jeg var kanskje elleve år. Det var ikke siste gang jeg skulle få være med å fylle ut en slik søknad.
Noen ganger lukket jeg øynene og drømte meg vekk til et stort hus, eget koselige rom, og penger..Penger var veldig viktig for meg. Jeg ville så gjerne at mamma og pappa kunne ha mulighet til å slappe litt av. Sette seg ned med oss alle, se oss i øynene, og bare le fra hjerterota, mens vi så en god barnefilm. Sitte og planlegge tur til Tyrkia, Paris, SYDEN! slik som alle andre vennene mine gjorde. Vi ble ofte møtt med slitne foreldre, som hadde lite overskudd til å leke med oss. Jeg klandrer dem ikke. Penger har ikke noe å si, har jeg hørt folk rope ut. Penger er bare penger. Penger kan faktisk forandre liv. Penger kan forandre en hel barndom. Penger kan forårsake at barndommen aldri finner sted.
På barneskolen ble jeg mobbet for at jeg bodde der jeg bodde. Det gjorde vondt i hjertet mitt, og jeg gruet meg til å møte de samme mobberne og det overlegne blikket deres. En kommentar gjør ingenting. To kommentarer gjør ingenting. Men når det hele begynte å bli en vane for dem, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg kunne ikke fortelle det til læreren. Jeg skammet meg, og kunne ikke fatte og begripe hvordan noen kunne dømme meg for hvor jeg bodde! Jeg gjorde alt for å unngå dem. En av brødrene mine ble ofte banket, og jeg følte det som mitt ansvar å forsvare ham. Når han ble redd kom han løpende bort til meg, og jeg måtte selvfølgelig konfrontere bankerne om at de skulle holde seg langt unna broren min.
Da jeg ble litt eldre, så jeg at klassekamerater og venner rundt meg begynte å jobbe og kjøpte sine egne sko,klær,cd`er,mat osv.. Jeg begynte å jobbe jeg også. Men lønna mi gikk automatisk til mamma. Ikke fordi jeg måtte gjøre det, men fordi jeg følte jeg måtte. Det samme gjorde broren min. Jeg kunne ikke ha det bra, når resten av familien min hadde det kjipt. Pengene kunne brukes til å kjøpe litt ekstra mat, klær, vi kunne til og med stå litt lenger under dusjen!
Mamma og pappa var veldig tidlig ute med å fortelle oss at utdanning var viktig. Vi hadde kommet til dette landet for å bli noe. Og jeg visste at jeg måtte hevde meg. På barneskolen var jeg en av de flinkeste. På ungdomsskolen ble jeg litt lei. På Videregående tok jeg meg sammen. Nå studerer jeg. Jeg kunne aldri ta et friår. Ikke om jeg selv ville. Jeg føler fortsatt at jeg har et ansvar overfor familien min, selv om mamma sier at jeg skal slappe av. Målet mitt er å komme meg ut i en jobb jeg trives i og hjelpe dem økonomisk. Jeg vil gi foreldrene mine det livet jeg vet de fortjener. Jeg vil kjøpe hus til dem. Kjøpe en fin bil til pappa. Gi småsøskene mine penger hvis de trnger å kjøpe små dilldall til seg selv. Små dilldall som kanskje kan bety mye i lengden. Jeg vil rett og slett at de skal ha det bra uten at de må tenke så mye på prioriteringer. Jeg ser at mamma begynner å bli mer sliten. Det er da livsgleden begynner å avta. Når man har vært sliten i mange år, uten forandring. Når man hele tiden tenker på familiens ve og vel, og glemmer seg selv midt oppi det hele. Når det eneste du tenker på om morgenen er å gå og åpne postkassen og håpe at ikke regningene er like store som de var sist måned. At du kanskje denne måneden har penger til å kjøpe en ny skjorte til deg og mannen din. Når du så gjerne vil at barna dine skal passe inn i skolen med klær som er "in". Når du må skrape sammen penger for barnet ditt slik at h*n også kan være med på den og den turen, slik at h*n kan føle seg "med i gjengen".
Mamma og pappa er ikke skitne arabmuslimjævler som aldri var der for oss. De gjorde så godt dem kunne for å gi oss det grunnleggende. Jeg elsker dem over alt på jord, og er bare glad jeg er født i den familien jeg er født i. Ingenting slår familiekjærligheten.
Nei..Dette gjorde meg litt trist egentlig.. Men det er vel ikke slik at alle skal ha det lett heller.
Alhamdulillah.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
