Vi sitter i et av Tangers mange fargerike bakgater og drikker myntete mens vi ser pÃ¥ hverandre. Tankene vÃ¥re lager spor imellom oss, og minner oss pÃ¥ at vi egentlig ikke trenger Ã¥ snakke for at vi skal forstÃ¥ sorgene som henger over oss. Jeg sitter og betrakter denne varme sjelen som tok tak i meg da jeg var pÃ¥ vei til souken for Ã¥ kjøpe en tradisjonell djellaba for Ã¥ dekke til min slitne kropp. Hun tar tak i armen min og klemmer til. Jeg skvetter for noen minutter, men jeg innser at jeg ikke har noe Ã¥ være redd for, selv om nyhetene og folkesnakket var preget av en understreking om at man skulle være forsiktig i disse storbyer som luktet svakt av kanel blandet med pamletrærnes mystikk. Hvor mennene hadde et godt øye til kvinner – uansett utseende, uansett hvilken fasong som skjulte seg bak florlette laken og blomstrete hijaber. Sultne manneøyne kunne man ikke unngÃ¥. Eierne av disse øynene var mørke menn som hadde blitt brent av solslikk. De stod som regel langs murveggene og røykte fake, billig Marlboro og smilte sÃ¥ bredt at misfargede tenner ble avslørt.

Det var slik dette samfunnet hadde utviklet seg. Alle kjente alle, og ingen kjente noen. Høfligheten og respekten som svevde mellom oss var ikke nok til at øyenkontakt og søte smil i varme netter skulle opphøre. Souken hadde et preg av eksotisme over seg, samtidig som man fikk inntrykk av at det var en by full av skitne mennesker som egentlig ikke visste hva de ville her i livet. Tanger, som en kystby, var til å skryte av. Vestens påvirkning hadde slått leir i de fleste kroker, og man trengte ikke å reise langt for å se korte miniskjørt og frie krøller i sommervarmen. Modernismen hadde slått røtter og de mest praktiserende muslimene viste sin misnøye ved å forbanne vestens påvirkning, og de som var så svake at de omfavnet påvirkningen. Marokkanere som tidligere hadde utvandret til mulighetens lender kom tilbake og ville gjøre suksess i hjembyen. Fine biler, fine klær, lukten av ferske sigarer blandet med marokkansk te. Jeg ble noen gang overveldet av inntrykk som kom til uttrykk bare ved å se på menneskene og deres atferd.
“Sardin, sardin! a zina.. aji tashri sardin”.. Han hadde fÃ¥tt øye pÃ¥ meg. Den gamle fiskeselgeren som jeg hadde sett hver gang jeg satte mine lysebrune føtter pÃ¥ hans innbilte territorium. “Kom og kjøp sardiner, min skjønne. Kom og kjøp.” Jeg var egentlig lei av denne type fisk. Den satte seg fast i halsen hver gang jeg luktet den søte lukten av hav. Paradoksalt nok fikk jeg fengselsfornemmelser, men likevel kunne ikke Marokko unngÃ¥ Ã¥ leve av dets eksport. Den ga slitne mennesker mat pÃ¥ bordet. Store og smÃ¥ muslimhender takker Allah for at denne lille fisken som finnes i middelhavet kan gyte hele Ã¥ret. Grillet, sammen med sitron og salt, smaker sardinen best, har jeg hørt.

Midt i et av Tangers bakgater satt vi. Omringet av Nord-Afrikas herlige frukter og grønnsaker. Epler,sitroner,agurker, modne vannmeloner som var pÃ¥ randen til Ã¥ sprekke, vakre appelsiner som viste fram sin pryd i sola,krydderlukt som snek seg inn under armhulene og pirret fram en varm eim av svette som man kun kunne vaske vekk med “sabon dyal taous”..En naturlig sÃ¥pe som hvert et marokkansk menneske har i hjemmet sitt. Naturlig friskhet kunne ikke finnes andre plasser enn her. Jeg tok en slurk av mynteteen og følte at djellabaen jeg hadde kjøpt satt strammere rundt livet mer enn jeg hadde hÃ¥pet. Kroppen min var sÃ¥ sliten at den smeltet sammen med plastikkstolen jeg satt pÃ¥. Jeg tippet at den var en del Ã¥r gammel, trolig importert fra Spania  av en eller annen lykkejeger. Jeg pustet dypt inn og kjente at den kjølige middelhavsvinden lekent streifet hÃ¥rstrÃ¥ som tittet ut av hijaben.

Hun sÃ¥ pÃ¥ meg. Denne kvinnen. Aicha var hennes navn. Jeg kunne se pÃ¥ mÃ¥ten hun var kledd pÃ¥ at hun ikke var særlig luksuriøs av seg. Hendene hennes tydet pÃ¥ at hun hadde gjort mer enn Ã¥ bare sitte ved Tangers strender og latt fingrene leke seg gjennom sanden. “MÃ¥tte Allahs fred være over oss alle”, utbrøt hun plutselig. Det var det jeg likte med henne. Vi kunne sitte timesvis og betrakte omgivelsene og hverandre, og ut av det blÃ¥ falt det smÃ¥ betydningsfulle ord som kunne avslutte samtaler som vi ikke engang hadde startet. Aicha var utkant-Tangers “kahba”. Hore-Aicha. Da hun sa det til meg første gangen, følte jeg hun sÃ¥ rett gjennom meg. Stillheten knivstakk meg i brystet, og jeg kunne se tÃ¥rer av blod trippe i øynene hennes. Aicha var mor til tre barn. Tre barn som hun har mÃ¥ttet gi fra seg pÃ¥ grunn av dÃ¥rlige kÃ¥r , og lite livslyst.  Hun har nevnt dem et par ganger.. Det er nok til at jeg kan se at kjærligheten for disse barna fortsatt ligger sterkt begravd under den rynkete huden hennes som strekker segvfor hvert smil hun tar. Det eneste hun hÃ¥pet var at barna levde. I et slikt samfunn vi hadde blitt puttet i, var det vanskelig Ã¥ fÃ¥ anerkjennelse for slike usømmelige yrker. Og slike  usømmelige yrker var det vanskelig Ã¥ komme bortifra om man kun hadde et skjørt og en bluse som sin offisielle eiendom. Og Aicha var en hore. En klok hore som sÃ¥ min tristhet i Tangers fargerike gater. Som sÃ¥ tvers gjennom brystkassen min og tok pÃ¥ mitt myke hjerte som banket kun for Ã¥ banke.

Jeg elsket Aicha som min egen mor, som jeg egentlig aldri hadde hatt. Jeg hadde levd rundt gater og elver i håp om å få en del av den friskheten som ga liv til trær og ørkenblomster. Som pustet kjærlighet og ydmykhet i røtter med hengende blodårer langs kanten. Jeg pleide å sitte langs sandstrender og telle sandkorn som omsvøpet de trøtte føttene mine som kjente Tanger som sin egen dype lomme med hull i. Jeg kunne kjenne hvor harde føttene mine ble av å gå barbent i den egentlig så friske varmen som bølget gjennom oss. Hvert et arr representerte en erfaring som det var umulig å betale for. Jeg gråt mine tårer i håp om at det ville sige opp som en moden bønn.. For Allah er barmhjertig. Den althørende.. Jeg lurer på om han hører meg nå.

Aicha likte å gå i niqab. De store øynene ble rammet inn av et svart, tynt stoff. Men jeg kunne likevel se henne smile bak sløret. Smile mot meg. Mynteteen min hadde blitt kald, den sterke smaken klorte seg fast til ganen som en gigantpastill av de merkene som varer litt lenger enn vanlig. AV den typen pastill som Aichas faste kunde fra Tyskland hadde kjøpt til henne. Han hadde slengt pakken i fjeset og bedt henne om å ta pastillene. Han hatet myntelukt, hadde han skreket, mens han mumlet noe om at hun skulle slutte å drikke te. Aicha hadde bare ristet på hodet, tatt på seg sløret for ansiktet og slått igjen døren med all den kraften en klok kvinne fra utkant-Tanger kunne ha. Gladelig trippet hun nedover gata som om ingenting hadde skjedd. Alle visste hvem Aicha var, men likevel ville ingen vite hvem hun var. Sjalu kvinneblikk streifet de fagre brystene hennes som hun gjemte bak stoff og slør. Koner som spyttet på henne på gata med en viss anelse om at mennene deres hadde tilbrakt natten med Tangers horedronning. Aicha bare lo. Hun lo som om hun nettopp hadde fått menstruasjon for første gang. Hun lo som om hun eide gatene og Marlboromennene. Hun bare lo. Men bak latteren fantes jeg.

Hun fikk meg til Ã¥ føle meg 15 Ã¥r yngre. Som et barn som hadde mistet sin elskede smokk og som var pÃ¥ leting etter en hÃ¥nd Ã¥ holde i. Jeg ga faen i at hun levde av Ã¥ gi nytelse til sultne drittsekker som stjal en del av hennes varme sjel. Jeg reiste meg opp fra plastikkstolen. Nippet til meg en appelsin som lÃ¥ pÃ¥ nabobordet og solte seg enda gulere. Jeg brukte hendenes kraft til Ã¥ dele den i to. Slik Moses delte vannet i to. JEg snudde meg og kunne høre Aicha rope etter meg. “MÃ¥tta Allahs barmhjertighet klistre seg fast til ansiktet ditt, min kjære”. Vi trengte ikke Ã¥ avtale neste møte. Det var som om hun visste hvor jeg var… Til enhver tid..

(fortsettelse følger…….kanskje)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende