Jeg gikk, bare for Ã¥ gÃ¥.. Djellaben slepte meg gjennom det tørre landskapet. Jeg feide sand, tÃ¥rer og smÃ¥steiner, mens jeg spiste pÃ¥ det ferske appelsinskallet jeg hadde tatt fra nabobordet fra stamkafèen til meg og Aicha. Jeg var en feier. Eieren hadde gitt meg et lurt blikk da han sÃ¥ hvordan jeg delte appelsinen i to. Saftene rant fra hendene mine og dryppet ned pÃ¥ de vakre mønstrete flisene “`Âmmi(onkel) Abdellah”, kafèeiren, hadde jobbet hardt for Ã¥ skaffe. Det etterlot en herlig appelsinduft som klisset seg til de nakne føttene mine.

Natten slikket meg varsomt i nakken, og en kjølig bris fikk meg til å stramme hijaben rundt halsen. Månen var over meg som en livvakt uten krefter til å egentlig beskytte meg. Jeg satte meg ned på sanden og så opp på stjernene som virket som små lamper. Det var altså disse stjerne som ble omtalt i gammel og moderne poesi. Det var altså disse stjernene som var gjemt inni oss uten å egentlig være der. Stjernene som fungerte som håp og små lysende veivisere som gikk seg ville i sine egne spor. Aicha hadde fortalt meg at det var disse små lampene, Guds solstråler, som hadde veiledet de tre vise menn til Jesusbarnet. Det var ikke noe vi trodde på, presiserte hun, men hun likte tanken på at Allah lot dem henge over oss når natten var på sitt mørkeste, og når triste og skjøre sjeler ikke visste annet å gjøre enn sitte på sanddyner og se opp mot himmelen i håp om å få et glimt av den evigvarende Herre. Den som ikke har blitt født, som ei heller føder. Triste og skjøre sjeler. Jeg visste det var meg hun snakket om. Jeg likte å kalle meg lille-Aicha.. Jeg kunne se meg selv i pupillene når hun så på meg. De varme, mørke øynene som smilte uten at hun trengte å bevege på smilebåndet. Rynkene som rammet inn ansiktet var en ekte historie i seg selv. Jeg la meg ned. Gravde meg selv i sanden. Jeg kunne skimte slangespor, men jeg brydde meg ikke. Måtte Allahs barmhjertighet klistre seg fast i ansiktet ditt, hadde Aicha ropt etter meg. Nå innså jeg at bønnene hennes nådde opp til himmelen og lekte mellom stjernene.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg lÃ¥ der, men det hadde ingenting Ã¥ si. Mennesker som meg hadde ikke noen samfunnsnyttig egenskap. Marokko hadde klart seg uten meg, men jeg vet ikke om jeg hadde klart meg uten Marokko. Solen hadde sÃ¥vidt begynt Ã¥ titte fram. Nattens kulde hadde grepet fatt i meg uten at jeg merket det. Jeg kunne svakt høre Moeddinen som ropte til bønn fra Allahs moskee. Fra høye minareter kalte de til bønn med vakre stemmer som ingen kunne klare Ã¥ unngÃ¥. “Hayya Âla salah”. Skyndt dere til bønnen. “Haya Âla Lfalah”. Skynd dere til framgang! “Assalato Khayronn min al-nawm”..Bønn er bedre enn søvn. Jeg tok opp pekefingeren mens jeg ropte Trosbekjennelsen. Jeg bevitnet at det ikke finnes noen Guddom utenom Allah, og at profeten Mohammed (fred være med ham) var Hans sendebud! Jeg ropte sÃ¥ høyt at jeg følte sanden under meg ristet.

Jeg begynte å gå. Jeg elsket å gå. Men gjennom årene hadde bena blitt tyngre å bære. Like tungt som det var å bære på et hjerte som tikket som en detonert bombe. Jeg var redd for å falle, redd for å tråkke på feil spor. Kanskje det hadde hjulpet med et par nye sko. Kanskje ikke.
Jeg erindrer barndommens viltre tider da jeg og mine søsken alltid fant på sprell for å terge de voksne. En gang hadde jeg drept kaninen som tante Loubna hadde planer om å servere til Âmmi Houssain som hadde kommet hjem fra en lang reise i utlandet. Jeg husker fortsatt hvordan jeg tok opp det jeg på den tiden trodde var den største steinen i landsbyen. Med all min kraft slapp jeg steinen på kaninens hode. Jeg så hvordan blodet fosset ut av øynene, og tenkte at det kanskje ville være meg en dag. Kaninen rykket litt på seg, bevegde bena i håp om å stå opp igjen. Nå tok jeg opp en pinne. En pinne som var like tykk som det lysebrune låret mitt.
Jeg slo til jeg mistet kreftene i hendene, og til pusten min ikke kunne nås med en stoppeklokke. Plutselig hører jeg at noen skriker. Tante Loubna hadde fått øye på meg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg bare stod der. Lamslått, med full viten om hva som ventet meg. Tante Loubna var Tangerlandsbygdas søteste.
Hun var av den typen kvinnfolk som hadde alt. Kjekk mann med jobb, husmorsegenskaper som fikk de andre landsbykvinnene til å ville lære kokkekunster som enda ikke hadde oppstått,  et perfekt symmetrisk ansikt, silkemyk hvit hud som blendet hver en mann som så på henne, store svarte øyne som nesten så skremmende ut.Det var en fryd å se på henne. Mens hun gikk mot meg strevde hun med å ta av den ene sandalen hennes fra de små bena. Jeg la merke til at hun hadde lakkert neglene. Du fortjener bedre, husker jeg at jeg tenkte.
Sandalene som Âmmi Houssain hadde kjøpt fra utlandet var av fineste kvalitet, hadde jeg hørt. Slitesterke og gode. Før jeg visste ordet av det hadde jeg sandalstempel pÃ¥ rumpa mi. Hun slo sÃ¥ hardt at jeg gispet etter luft mens varmen klemte til. “Se hva du gjorde nÃ¥, din lille shaitan! Hva skal jeg si til din onkel nÃ¥ , sÃ¥ sulten som han er etter Ã¥ ha spist jødemat i flere mÃ¥neder!!” Jeg begynte Ã¥ le. For selv om jeg ikke forstod det stygge sprÃ¥ket han hadde dratt med seg fra europa, sÃ¥ var jeg sÃ¥ smart at jeg visste at man snakket til kvinner med en fløyelsmyk stemme nÃ¥r kjærligheten var pÃ¥ sitt beste og hormonene steg opp som smÃ¥ gullkorn. Akkurat slik Âmmi Houssain hadde gjort i telefonen, mens han hadde den ene hÃ¥nda si innenfor buksen. “Jødemat du liksom! Kun Allah vet hva mannen din driver med i Jødelandet!”. Denne gangen svei det i ansiktet. Og jeg lærte meg Ã¥ holde kjeft nÃ¥r det sømmet seg. Slik som nÃ¥. Onkel fikk kyllinger til middag den dagen, og jeg stod og sÃ¥ pÃ¥ som en engel sendt ifra den syvende himmel. Han glefset i seg maten som om han han ikke hadde spist pÃ¥ flere Ã¥r. Etter all den julingen jeg hadde fÃ¥tt orket jeg ikke Ã¥ snike meg inn pÃ¥ rommet hans for Ã¥ høre hvilket sprÃ¥k han snakket, hvordan han snakket det, eller hvor hendene hans var pÃ¥ vei til. Men akkurat nÃ¥. Akkurat nÃ¥ skulle jeg ønske at jeg hadde sandalene til tante Loubna, men jeg bet sammen tennene i hÃ¥p om at smerten snart ville forsvinne.

KAHBA! Ropte de etter meg. Jeg lot som om jeg ikke hørte. Marlboromennene sÃ¥ pÃ¥ meg. Jeg sÃ¥ tilbake, mens jeg sÃ¥ til at djellaben ikke satt klistret til kroppen. Jævla Marlboromenn. Menn som flere ganger hadde prøvd Ã¥ finne lykken i Spania med en liten trebÃ¥t. Det nærmeste Europa de kom var kystpolitet som hadde trappet opp sikkerheten rundt omrÃ¥det. Det gikk rykter om at Spania hadde blitt verre enn Marokko. De som ved flaks hadde klart Ã¥ komme seg over, levde som hunder i gatene. Mødre klagde pÃ¥ at de til og med mÃ¥tte sende klær til dem slik at de skulle ha noe Ã¥ ha pÃ¥ seg. De heldigste hadde slektninger som kunne gi dem litt brød og vann til Ã¥ overleve til neste mÃ¥ned. Mulighetens verdensdel hadde kun blitt en illusjon for noen. Flere hadde vendt tilbake til livet de rømte fra. Til et liv der de iallefall kunne fÃ¥ noen slanter for foreldrenes avlinger, dyrke noen grønnsaker som kunne gi dem litt kjøtt pÃ¥ bordet, eller gÃ¥tt tilbake til livet som fiskeselgere. Noen av Marlboromennene hadde til og med meldt seg inn pÃ¥ skole, men utdanning hadde ikke sÃ¥ mye Ã¥ si  – ikke om du virkelig stakk deg ut som en mønsterelev med toppkarakter , eller hadde kontakter som kunne gi deg en god praksisplass. Korrupsjonen var Marokkos verste fiende, men den levde likevel som vÃ¥r beste venn. Âmmi Houssain fortalte oss flere historier om politimenn som hadde “oversett” ugjerningene hans ved at han hilste pÃ¥ dem med høyre hÃ¥nd. I høyrehÃ¥nda hadde han lagt igjen en femti eller hundre dirham som politimennene diskret hadde puttet i lommene deres. NÃ¥ hadde de kanskje anledning til Ã¥ kjøpe sko til en sønn eller datter. Eller bruke litt ekstra varmt vann nÃ¥r de dusjet. Og hadde vi ikke ogsÃ¥ hørt om den store hasjvirksomheten som kjøpte seg fri med mange millioner dirham. Det var en ond sirkel som var vanskelig Ã¥ komme ut av.
Jeg så på Marlboromennen igjen. Kaller dere meg kahba? Imotsetning til dere så har jeg ikke horet meg på andre lenders velferd og kommet tilbake som ydmyke katter uten kompass på leting etter deres eiere. Jeg skammer meg på vegne av Kong Mohammed den sjette! Marlboromennene så ned. Jeg så de tok opp nye sigaretter mens de lo høyt. Og jeg.. Jeg lo av dem.

to be continued.. : )

Tips oss hvis dette innlegget er upassende