“Hva skal du bli nÃ¥r du blir stor?” Læreren sÃ¥ pÃ¥ meg, og rettet pÃ¥ de gigantiske brillene som hadde sett en dag for mye av denne verden. Av skolelystne elever som sugde til seg den kunnskapen de kunne fÃ¥ gjennom grønne tavler og ferske kritt som ga frysninger i benmargen. “Jeg skal bli lege“.. Maroc skulle ut og redde verden, og skape fred i en ufredelig verden. Ambisjoner hadde vi alle. Store, som smÃ¥. Jeg hadde en hjerne som ikke ville la meg være i fred, selv nÃ¥r det ringte ut til friminutt og pausemodusen var klar til Ã¥ sette seg som et svakt slør rundt slitne barnekropper.

Jeg ble snart voksen. Eller sannheten er at jeg alltid var en kvinne i en barnekropp. Med ansvar og bekymringer. Tenke konsekvenser. Leve opp til forventninger. Både mine egne, mine foreldres, og samfunnet for øvrig. Jeg var et multikulturelt faenskap. Jeg var alt, men likevel ingenting. Jeg hadde alltid ønsket meg en barbie. En barbie med blondt hår og rosa kjole. Jeg fikk den til slutt, og har den fortsatt. Like fin, like hvit, like falsk.. Jeg var mest opptatt av å ha den i min lille røde koffert. Ødelagt, skulle hun ikke bli. Jeg behandlet henne som porselen, enda søskene mine fikk tak i henne og klippet av halve håret. Det gylne håret med glitterspray. Jeg satte henne vekk, en gang for alle. Hun lever fortsatt.. I sin røde boks. Eller jeg antar at hun lever; katter har ni liv, vi har ett, hun var mest sannsynlig,udødelig.

Hva skal du bli nÃ¥r du blir stor, Maroc? Det skal jeg aldri spør mine barn om. Da jeg var liten, ville jeg bli stor. Og da jeg ble stor, ville jeg bli liten igjen. Det eneste jeg vil bli nÃ¥, er lykkelig. Og lykke? Hva er egentlig det? Lykke er en lidelse, bestÃ¥ende av regninger og rutine. Noen vil si det er en illusjon, en metafor for et utopia. Eller rettere sagt ; en perfekt tilstand. Og ingen tilstander er perfekte, dermed forblir lykken …. Et løst og udefinerbart ord. Det blir som Ã¥ gÃ¥ seg vill i en labyrint du selv har vært med Ã¥ lage.

Det er rart hvordan mennesker kan være pÃ¥ jakt etter noe de aldri har hatt, eller noe de ikke vet hva er. Vi lever for Ã¥ streve. Vi strever etter å leve, selv om vi noen ganger ikke vet hva vi lever for. Nær-døden-opplevelser kan sette en kort vekker i oss, men vi vil alltid gÃ¥ tilbake til gamle, vante spor og søke det vi i utgangspunktet søkte etter…Noe uvisst. Noe vagt. Noe uforklarlig. Og nÃ¥r vi tror vi har satt finger pÃ¥ hva lykke er, er vi plutselig ulykkelige, og søker etter noe større. Noe mer hÃ¥ndfast. Noe som kan sette en stopper for den evige søken. Og plutselig kommer døden forsiktig bankende inn i de fleste hjem. Det er da vi skulle ønske at vi kunne ha smilt oftere til naboen, besøkt glemte foreldre, sagt “jeg elsker deg”, til de du elsket, og følt deg fram i en ufølsom situasjon.

SÃ¥…Hva skal du egentlig bli…nÃ¥r du blir stor? SÃ¥nn ordentlig stor? Jeg skal bli meg selv..Uansett hvilke veier jeg tar, og hvilke stier jeg gÃ¥r meg vill i.. For til syvende og sist, kan jeg si at det var mine egne valg. Jeg vil kjenne havet mellom tærne, jeg vil se flagrende sommerfugler foran pupillene mine, hvite duer som kjærtegner kinnet mitt med fløyelsmyke vinger. En smak av paradis. Jeg vil kjenne pÃ¥ latter, fÃ¥ en bit av Glede og dele den med andre, klappe mine medmennesker pÃ¥ trøtte skuldre. Men noen ganger… Skulle jeg ønske at noen kunne gjøre det samme med meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende