Elsker…

Krøllene svirret rundt hodet og dannet en glorie uten like som omsvermet det runde ansiktet. Hun hadde blitt brun. Brun og blid, var det noe som het. Hun var bare brun. Klokken tikket henne i øret og minnet henne på glemte stunder, og minner tatovert i skyene som hun ennå ikke hadde skapt. For å oppleve, det var viktig. Selv om utfallet ikke alltid gikk etter hennes eksotiske toner. Hun åpnet munnen og ut kom en vaniljeklang omverdenen ikke hadde hørt maken til. Hun klemte hardt rundt blomsten i hånda. Tornene satte seg fast i håndflaten, men hun brydde seg ikke. Den hvite silkekjolen la seg som et laken og skapte kontraster i netthinnen. Brun hud. Hvitt stoff. Nakent.

Elsker ikke.

Hun hadde elsket og grått. Grått en dag for mye. Elsket en dag for lite. Vaniljeklangen lekte rundt de rette hvite tennene, trippet på den fyldige røde leppestiftmunnen, hoppet ned på de såre knærne og dalte sakte, men sikkert ned  på dunvått gress. Såre knær. Yes, we can. Yes, hun kunne. Hun kunne be. Fant sin vei opp til loftet hver kveld, plasserte underkroppen på det harde gulvet og ba. Ba til Gud om at månen skulle skinne sterkere og blende det som var skapt. Ba til Gud om at stjernen skulle falle ned fra himmelen og sette sin velsignelse i, og rundt hennes handlinger. Ba om at den sarte sjelen skulle bli like slitesterk som hennes rynkete bestemor, slik at vintrene ikke skulle ødelegge hennes glans. Hun ba.. Og ba.. Til blodige knær åpenbarte seg under henne. Til blodige flekker satte irreversible bevis under henne. Til hun sovnet.

Elsker..

Det røde bladet sukket seg inn i evigheten. Bittert, ensomt, sårbart, men likevel søtt og klar for å takle vreden. Tornene skar seg inn i huden. En rosa væske dryppet fra håndflaten. Hun løftet armen og betraktet kaoset av svake blodceller som rant nedover håndleddet og banket i takt med pulsåren. Hun var varm. Like varm som månen hun så inderlig ønsket at skulle skinne sterkere og plante sin visdom på jordoverflaten. Hun var tusen og en natt i den kalde atmosfæren som hun blåste mot i for at skulle holde liv i seg.

Elsker ikke..

Hun husker engen. Og det skjeve smilet med raden av kritthvit uskyldighet. Hun husker glatt hår, med en eim av hvithet og stress. Hun husker en høyde som raget over bakken som om ingen andre eksisterte. Hun husket sjarm og et navn risset inn i den mørke hudens mystiske nærvær. Hun husket latter og tårer. Tårer som skildret som en bekk i grønne forlatte skoger. Og nå lå hun der.. På engen den grønne. Med et kaos av blodceller rundt seg som hvisket at hun skulle legge seg mykt ned og la det krøllete håret bade i rosebladene og kjærligheten  som hadde infiltrert musklene. Som hadde revet opp hjertet og slikket i seg en kraft som var like stor som hun selv en gang var. Hun var hennes egen falne engel som hadde mistet sitt dyrebare kompass av gull. En fallen engel hvis memoriale stunder aldri tok slutt. En fallen engel som elsket, men som likevel ikke elsket. For å elske var høyere enn himmelen og dets innhold. Og hun. Hun var liten.

Elsker..

Hun husket alltid..Og ville alltid huske. Blod er tykkere enn vann. Og tårer er mer kraftfulle enn tusen år.

Hun husket ham.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende